Vegeterte buffersoner mot plantevernmidler i overflatevann

Vegeterte buffersoner holder igjen plantevernmidler som ellers ville havnet i vannet. En vegetert buffersone er nødvendig når det er fare for at plantevernmiddelet du bruker på åkeren, kan renne ut i vannet i mengder som kan være skadelige for dyr og planter som lever der.

I 2015 ble vegeterte buffersoner innført i Norge som et risikoreduserende tiltak for plantevernmidler som er utsatt for overflateavrenning. Som en følge av dette kan Mattilsynet nå godkjenne plantevernmidler som tidligere ikke kunne godkjennes fordi de var skadelige for vannmiljøet.

Dette risikoreduserende tiltaket fører dermed til at det blir flere plantevernmidler å velge mellom på det norske markedet.

En vegetert buffersone kan ha mange andre positive effekter på miljøet:

• Buffersonebn reduserer faren for erosjon. Dette begrenser også tapet av næringsstoffer fra jorda.
• En kantsone langs et vassdrag er et viktig leveområde for mange dyr og planter og vil dermed øke biodiversiteten i området. Den kan blant annet være et viktig habitat for insekter, fugler og pattedyr. Den gir også ly og mat til fisk.
• Sammenhengende kantsoner er naturlige vandrings- og spredningskorridorer for mange arter.
• Kantvegetasjon skaper variasjon og kan være med på å prege landskapet positivt.

På etiketten vil du se denne setningen:

For å beskytte vannlevende organismer må en vegetert buffersone på minst 10 meter mot overflatevann overholdes.

I tillegg vil du finne denne teksten litt lenger ned på etiketten:

Den vegeterte buffersonen skal på sprøytetidspunktet ha veletablert plantedekke bestående av gress eller en blanding av gress og urter. Naturlig vegetasjon, inkludert trær og busker, kan også utgjøre hele eller deler av buffersonen, så lenge markvegetasjonen er tett og veletablert.

Unntak fra kravet om vegetert buffersone

I noen tilfeller ser vi at buffersonen ikke er nødvendig, fordi overflatevannet ikke mottar overflateavrenning fra det området som har blitt sprøytet

Du trenger ikke å ha en vegetert buffersone mot overflatevann dersom minst ett av de følgende kriteriene er oppfylt:

• Vannet ligger høyere i terrenget enn det området som skal behandles med plantevernmiddel
• Vannet ligger mer enn 50 m fra det behandlede området. Det er lite sannsynlig at plantevernmidler vil transporteres så langt vekk fra området du har sprøytet.
• Området som skal behandles med plantevernmiddel har mindre enn 2% helling ned mot vannet. Plantevernmidler vil som regel ikke transporteres via avrenning når hellingsgraden er lavere enn 2%.

Noen ganger må du ha en buffersone for alle bruksområdene til plantevernmiddelet, mens det andre ganger kun gjelder for noen av dem. Dette finner du informasjon om på den delen av etiketten som beskriver buffersoner til vann.

Merk at dette er ny tekst som vil være på etiketter som godkjennes fra mai 2020. Eldre etiketter vil ha en utdatert versjon av denne teksten. Vi anbefaler at du alltid sjekker mattilsynet.no for oppdaterte etiketter.

Det finnes kart som viser norske jordbruksareal med hellingsgrad under 2% i kartløsningen Kilden (kilden.nibio.no). I tilfeller hvor ikke hele, men store deler av området som du skal behandle har en hellingsgrad under 2%, kan det være nødvendig å gjøre en skjønnsmessig vurdering av potensialet for avrenning. Dette kan du for eksempel gjøre i samarbeid med en rådgivningstjeneste i landbruket.

Flytskjema - sjekk om du trenger å ha en vegetert buffersone mot overflatevann

Regelverket rundt vegeterte buffersoner

Kravene rundt vegeterte buffersoner er regulert gjennom forskrift for plantevernmidler.

En vegetert buffersone renser hovedsakelig vannet som renner av jordet (overflateavrenningen) på to måter:

1. Vegetasjonen bremser vannet og holder igjen partikler og plantevernmidler bundet til disse.
2. Når markvegetasjonen bremser vannet, vil også vannet i større grad trenge ned (infiltreres) i jorda. De plantevernmiddelrestene som er løst i vannet, vil derfor også havne i jorda i stedet for å renne på overflaten og ut i overflatevannet.
   Når de havner i jorda, kan de enten bindes til jorda og bli utilgjengelige for transport, brytes ned, tas opp av planterøtter eller ledes til overflatevann via makroporer.

Vegeterte buffersoner som fungerer godt, har tett og veletablert vegetasjon langs bakken. Når rotsystemet er tett, blir jorda mer porøs og den blir bedre til å holde på vann. Tett vegetasjon gir mer organisk materiale i jorda, noe som fører til at plantevernmiddelet får flere plasser å binde seg til i jorda.

Dette gjør at plantevernmiddelet ikke like lett lar seg føre med av vann som renner av jordet. Det er også en fordel om vegetasjonen i buffersonen består av grasarter som har stive strå, siden dette er viktig for å bremse hastigheten av jordpartikler i avrenningen. Det kan også være trær i buffersonen.

Trærnes røtter fungerer som armering i jorda. På grunn av dype rotsystemer vil de også føre til en bedre infiltrasjon av vannet i buffersonen. Røttene kan derimot også danne makroporer i jorda som gir en økt lekkasje av plantevernmidler.

Dette kan blant annet skyldes egenskapene til plantevernmiddelet og miljøforholdene ved behandlingstidspunktet. Her kommer noen eksempler:

• Et plantevernmiddel som brytes sakte ned i jorda, vil være mer utsatt for å spres til vann via avrenning enn et plantevernmiddel som brytes raskt ned. Dette skyldes at det vil være mindre rester på og i jorda av et plantevernmiddel som brytes raskt ned når det er avrenning fra jordet.
  
• Et plantevernmiddel som skal brukes tidlig på våren før kulturen spirer, kan være mer utsatt for avrenning enn et plantevernmiddel som skal brukes midt på sommeren i en kultur hvor plantene dekker mye av jorda. Dette er både fordi mer plantevernmiddel vil havne på/i jorda og ikke vil tas opp av planter, og det vil være mindre vegetasjon på jordet som kan holde igjen avrenning. I tillegg er det gjerne mer nedbør om våren enn om sommeren.
  

For jord og stoffer som er bundet til partikler i vannet, er imidlertid effekten størst de første meterne, for så å flate ut etter cirka 10 meter. Vi mangler data som viser at det er forsvarlig med vegeterte buffersoner som er smalere enn ti meter under norske forhold.

Hvis Mattilsynet får tilgang til norske data i fremtiden, vil vi vurdere å innføre smalere vegeterte buffersoner ved godkjenningen av plantevernmidler dersom dette er miljømessig trygt.

Kravene til en vegetert buffersone:

• Den skal være på minimum ti meter mot overflatevann. Bredden måles horisontalt fra vannets normalvannstand, se illustrasjon nedenfor.
• Vegetasjonen skal bestå av et veletablert, sammenhengende dekke av gress eller en blanding av gress og urter. Med «veletablert» mener vi at plantene dekker jorda godt og har et godt utviklet rotsystem.
• Naturlig vegetasjon, inkludert trær og busker, kan også være en del av buffersonen, så lenge vegetasjonen under trærne/buskene også dekker jorda og er veletablert. Det er altså ikke nødvendig å anlegge en ny vegetert buffersone hvis det allerede eksisterer tett og naturlig markvegetasjon.
• Vegetasjonen skal ha en høyde på 10 – 25 cm for best effekt.

Eksempler på 10 meter brede vegeterte buffersoner

Vi oppfordrer også til at du følger disse rådene for å få en buffersone som fungerer godt:

• Hvis du må anlegge en ny buffersone, kan det være lurt å ha lokale arter i buffersonen, siden disse vil trives i dette området. Der vil dermed være en større sjanse for å få et godt plantedekke. Du kan også vurdere å bruke vekster som er attraktive for pollinatorer.
• Det er en fordel om plantene i buffersonen har stive strå, fordi disse vil holde seg oppreist ved stor vannføring og vil dermed bremse vannet mer enn mindre stråstive planter.
• Det er viktig at avrenningen ikke treffer buffersonen konsentrert i ett punkt. Buffersonen vil ikke være effektiv til å rense vannet for plantevernmidler i slike tilfeller. Du bør da passe på å gjøre tiltak som gjør at avrenningen treffer jevnt langsmed hele buffersonen.
• Vær oppmerksom på at jorda i buffersonen ikke bør være vannmettet. Dette vil hindre infiltrasjon og redusere effekten av buffersonen betraktelig. Hvis den vegeterte buffersonen periodevis er vannmettet, bør du unngå bruk av plantevernmidler som har krav om en vegetert buffersone i det tidsrommet. Eventuelt bør du plassere buffersonen i et område som ikke er vannmettet (se også kapittel 5.3).
  

For å beholde en effektiv buffersone, bør du følge disse rådene når du pleier den:

• Pass på at vegetasjonen er et sammenhengende belte, slik at overflateavrenningen fra åkeren ikke kan ta snarveier ned til overflatevannet.
• Hold vegetasjonen ganske kort, rundt 10 - 25 cm lange strå sikrer at stråene holder seg oppreist og klarer å holde igjen sediment og redusere hastigheten på vannet som renner av.
• Man kan bruke beitedyr for å holde vegetasjonen kort, men pass på at de ikke tråkker ned jorda og gjør den kompakt, slik at infiltrasjonsevnen til jorda reduseres. Dette vil kunne redusere effektiviteten av buffersonen.
• Unngå å kjøre i buffersonen, utover det som er nødvendig for høsting og eventuelt resåing. Dette vil gjøre jorda kompakt og reduserer evnen til å infiltrere vann.

Du kan lese mer om skjøtsel av vegeterte buffersoner her:

• Brosjyre om skjøtsel av kantsoner: Vegetasjonspleie av kantsoner langs vassdrag i jordbruksområder (pura.no)
• Informasjon på engelsk på s. 46 i TOPPS Best Management Practices to Reduce Water Pollution with Plant Protection Products from Run-Off and Erosion (researchgate.net)

I noen tilfeller kan det derimot være fornuftig å plassere buffersonen nærmere det området hvor du skal bruke plantevernmiddelet:

• Hvis overflatevannet ligger i et område der du ikke har mulighet til å lage en vegetert buffersone, for eksempel på en naboeiendom. Du kan da ha den vegeterte buffersonen inne på ditt areal.
• Hvis det er et område som ofte blir vannmettet, som i områder der det er høyt grunnvannsspeil. En vannmettet vegetert buffersone fungerer ikke og vil ikke redusere avrenning av plantevernmidler.

Denne avstanden reduserer mengden plantevernmiddel som føres til overflatevann gjennom lufta (avdrift) til et akseptabelt nivå.

Du vil da se denne setningen på etiketten:
«SPe 3 For å beskytte vannlevende organismer må dette produktet ikke brukes nærmere enn [x] meter fra overflatevann»

Det vil også stå mer informasjon under avsnittet på etiketten som beskriver buffersoner til vann

Det kan være at det både er et krav om en vegetert buffersone og en bestemt avstand til vann. Hvis avstandskravet er mindre eller like bredt som den vegeterte buffersonen, altså 10 meter, kan du sprøyte inntil den vegeterte buffersonen. Vær oppmerksom på at noen plantevernmidler kan være skadelige for vegetasjonen i buffersonen. Du må da sørge for å holde god nok avstand, slik at vegetasjonen i buffersonen ikke skades.

Hvis avstandskravet er lengre enn 10 meter, må du legge til ekstra sprøyteavstand fra kanten på buffersonen og inn på jordet.

Eksempel: Hvis avstandskravet til vann er 20 meter og den vegeterte buffersonen din er 10 meter bred, må du la 10 meter fra kanten på den vegeterte buffersonen og inn på jordet ditt være sprøytefri (se illustrasjon nedenfor).

Dette skyldes at overflateavrenning av plantevernmidler ikke nødvendigvis skjer i like stor grad i alle kulturer eller på alle behandlingstidspunkt. Noen eksempler på faktorer som er viktige:

Sprøytetidspunkt - kulturens plantedekke

Dersom en kultur skal behandles på et tidspunkt der den dekker en liten andel av jorda, vil mer av plantevernmiddelet kunne havne i vannet via overflateavrenning. Dette skyldes at det lave plantedekket gjør at mye plantevernmiddel blir tilgjengelig for vanntransport på overflaten, og det kan dermed lett bli transportert til overflatevann ved nedbør. Derfor kan det være at en kultur som behandles tidlig på våren har et krav om en vegetert buffersone til overflatevann, mens en kultur som behandles midt på sommeren med lik dose ikke har et tilsvarende krav.

Sprøytetidspunkt - nedbør

Hvis bruken er lagt til perioder hvor man vil forvente en del nedbør kort tid etter sprøyting (for eksempel vår eller høst) vil overflateavrenning kunne forekomme i større grad og være en viktig tilførselsvei til overflatevann.

Dose

Dosen kan variere mellom kulturer, og for kulturer som skal behandles med høyere doser vil større mengde av plantevernmiddelet kunne føres til vannet.

Jordtype og topografi

Kulturer dyrkes på ulike jordtyper, og enkelte jordtyper er mer utsatt for overflateavrenning enn andre. I kulturer som dyrkes i områder med helling er plantevernmidler også mer utsatt for overflateavrenning.

Hvis ingen av disse gjelder for det området du skal bruke plantevernmiddelet på, må du bruke et annet plantevernmiddel som ikke krever at du har en vegetert buffersone mot overflatevann. I noen tilfeller angir etiketten at man kan bruke en redusert dose for å unngå kravet om en vegetert buffersone.

Det finnes andre støtte-/tilskuddsordninger som buffersonen din kan være omfattet av.

For mer informasjon, se Vegetasjon som miljøtiltak i jordbruket: Varianter, tilskudd og lovverk (nibio.brage.unit.no)

Dette betyr at du må sørge for å ha en vegetert buffersone mot overflatevann hvis det er krav om det, selv om du også har gjort andre avrenningsreduserende tiltak.

• NIBIO POP 5(7) 2019 – Kantsoner: Renseeffekt av plantedekke mellom jordbruksjord og vassdrag (nb.no)
• NIBIO POP 5(10) 2019 – Vegetasjon som miljøtiltak i jordbruket: Varianter, tilskudd og lovverk (nibio.brage.unit.no)
• NIBIO Rapport 2017 – Vol. 3 Nr. 14 - Effekt av buffersoner – på vannmiljø og andre økosystemtjenester (nb.no)
• PURA – Vegetasjonspleie av kantsoner langs vassdrag i jordbruksområder (pura.no)
• TOPPS Best Management Practices to Reduce Water Pollution with Plant Protection Products from Run-Off and Erosion (researchgate.net)