Rettleiar om fiskevelferd ved slakteri for akvakulturdyr

Felles forståing bidrar til at regelverket blir følgt og at fisken har det bra frå den kjem til slakteriet til den er bedøvd og avliva på ein forsvarleg måte. Rettleiaren skal også bidra til einskapleg forvalting og føreseielegheit for slakteria.

Sjølv om det har blitt meir vanleg å bedøve og avlive fisk i båt, er dette ikkje behandla separat i rettleiaren. Dette er fordi dei same krava gjeld uavhengig av om fisken blir slakta på land eller i båt.

Rettleiaren er utarbeidd basert på kjent kunnskap om slakting av laks. Prinsippa gjeld likevel for alle artar som kjem inn på slakteriet. Dette gjeld også fisk som ikkje skal bli mat og som eventuelt kjem inn på slakteriet saman med oppdrettsfisken, inkludert reinsefisk.

Dette gjer det mogleg å finne løysingar uavhengig av teknologi, så lenge løysingane oppfyller krava.

Eit sentralt krav mange stader i regelverket er knytt til forsvarlegheit. Kva som er forsvarleg endrar seg over tid med ny kunnskap, ny teknologi eller når samfunnet endrar oppfatningar. Forsvarlegkravet er juridisk sett ei minimumsnorm.

Forsvarlegkravet skal spegle ein praksis som er forankra i kunnskap og ei god fagleg tilnærming.

Bransjestandardar som er oppdaterte, kan vere eit uttrykk for god praksis. Gode, oppdaterte bransjestandardar er med på å forme innhaldet i forsvarlegomgrepet.

Denne rettleiaren gir rammar for å tolke forsvarlegomgrepet basert på dagens kunnskap. Ny kunnskap kan føre til nye eller andre forventingar til næringa om korleis de skal sikre god fiskevelferd ved slakteria. De må sørge for å halde dykk oppdaterte og tilpasse drifta etter ny kunnskap, nye teknologien og samfunnsutviklinga. Slik sikrar de at verksemda er i tråd med forsvarleg drift.

Rettleiaren skal gi bransjen kunnskap om korleis regelverket om god dyrevelferd ved fiskeslakteri skal forståast, og bidra til einskapleg tilsynspraksis.

I rettleiaren blir aktuelle kontrollpunkt beskrivne med forslag til sjekkliste. Denne sjekklista er ikkje uttømmande, og det kan derfor også vere andre sjekkpunkt som vil vere relevante.

Konkrete føringar i rettleiaren er baserte på dagens kunnskapsstatus. Dette er ikkje absolutte krav på lik linje med konkrete forskriftskrav, men hjelp til vurderinga av kva som er "god praksis".

På eit slakteri kan fisk bli utsett for fleire ubehagelege, smertefulle og stressande arbeidsoperasjonar. Føresegnene i forskrifta skal sikre at påkjenningane blir minst mogleg.

Å drifte eit fiskeslakteri i tråd med velferdsregelverket inneber at arbeidsprosessar, metodar, utstyr og teknologi er tilrettelagd for god fiskevelferd gjennom heile slakteprosessen. Det skal sikrast lågast mogleg stressnivå og anna påkjenning, frå fisken trengast til den er effektivt og smertefritt bedøvd og avliva. God kunnskap om fiskevelferd både hos leiing og tilsette, og dessutan haldningar som inneber at slik kunnskap blir omsett i praksis, er nødvendig for å oppnå dette. Gode styringssystem og god forbetringskultur i verksemda er også ein føresetnad for å lykkast.

Mattilsynet vil bruke nødvendige verkemiddel for å bidra til at dyrevelferda på slakteri blir god nok når vi avdekker svikt. Verkemiddelbruken vil tilpassast alvorsgrada.

Dersom vi ved tilsyn observerer alvorleg svikt knytt til effekt og varigheit av bedøving, eller at fisk ikkje er død før vidare prosessering, vil vi normalt gjere hastevedtak om stans i slakting. Andre sanksjonar vil vurderast, avhengig av omfang og alvor.

Forskrift om slakteri og tilverkingsanlegg for akvakulturdyr (omtalt som slakteriforskrifta i denne rettleiaren) er den mest sentrale forskrifta. Slakteriet skal vere godkjent av Mattilsynet etter denne forskrifta. Slakteprosessen, frå pumping av trengd fisk og til den er forsvarleg avliva, blir også regulert gjennom denne forskrifta.

I tillegg gjeld forskrift om avliving av dyr § 3, som implementerer forordning (EF) 1099/2009. I norsk omsetting av artikkel 3 nr. 1 (vedlegg til forskrifta) står det at "Dyr skal skånast for all unngåelig smerte, plage eller liding under avliving og annan tilknytt aktivitet". Dette gir i praksis ikkje andre krav enn det norske særregelverket som er beskrive ovanfor.

Dersom fisk blir halden i slaktemerd, skal slakteriet ha eit akvakulturløyve til slaktemerd (ifølge laksetildelingsforskrifta som blir forvalta av Fiskeridirektoratet) med tilhøyrande godkjenning etter forskrift om etablering og utviding av akvakulturanlegg, zoobutikker m.m. (etableringsforskrifta).

Hald og trenging av fisk i slaktemerd blir regulerte gjennom forskrift om drift av akvakulturanlegg (akvakulturdriftsforskrifta).

Slakteriforskrifta og akvakulturdriftsforskrifta inneheld fleire nesten like føresegner. Dette gjeld blant anna krav om generell forsvarlegheit, kompetanse og bruk av velferdsmessig eigna metodar og utstyr.

Vi forventar at de bruker slike system aktivt for å unngå avvik og for kontinuerleg forbetring i eiga drift.

Dersom det kjem til store mengder reinsefisk til slakteri, må dette takast opp med akvakulturanlegget.

Reinsefisk som likevel kjem inn på slakteriet, er omfatta av dei same krava til god velferd som matfisken.

Slakting på slike båtar blir dermed omfatta av krava i slakteriforskrifta på lik linje som landfaste slakteri. Dette gjeld også for båtar som slaktar utelukkande til biprodukt (destruksjon av fisk).

Dette betyr at denne rettleiaren er førande for korleis krav til god velferd skal forståast også på mobile slakteri.

Det kjem også fram av § 4 kva som utløyser behov for ny godkjenningssøknad. Eksempel på driftsendringar som utløyser krav til ny godkjenning, kan vere innfasing av nytt utstyr eller nye metodar for blant anna sedering, bedøving og avliving.

I slakteriforskriftas § 5 bokstav a-f er det lista opp kva søknad om godkjenning minst må innehalde. Den skal blant anna innehalde informasjon om kva fiskeartar som skal slaktast, kva metodar og innretningar som er valde for bedøving og avliving og dokumentasjon på at desse er utprøvde og funne eigna.

Slakteriet skal ha løyve til eventuell slaktemerd etter etableringsforskriftas § 5.

Dokumentasjon av internkontrollsystem

Slakteriet skal ha eit internkontrollsystem som skal sikre ei systematisk gjennomføring av tiltak for å oppfylle akvakulturlovgivinga.

Dette inneber at de som slakteri må ha gjennomført ei risikovurdering blant anna med omsyn til fiskevelferd. De må også ha eit velfungerande avvikssystem og ha rutinar for å gjennomføre internrevisjon jf. IK-akvakultur §5.

Varsling og journalføring

Mattilsynet skal varslast med ein gong ved teknisk svikt eller andre forhold og hendingar som gir dårleg fiskevelferd for oppdrettsfisk. Vi skal også varslast ved uavklart auka dødelegheit og mistanke eller påvising av sjukdom på oppdrettsfisk.

Sjå meir: Varsle om sjukdom og velferdshending på fisk eller andre akvatiske dyr.

Verksemda skal ha rutinar for slik varsling jf. IK-akvakultur.

Det er forventa at det er etablert skriftlege prosedyrar og praktiske rutinar for å avdekke svikt med omsyn til kompetansekravet. Dette kan blant anna vere at personell viser manglande vilje eller evne til å betene og halde teknisk utstyr ved like, vurdere bevisstheitsnivået til fisken med meir. Det er forventa at verksemda har prosedyrar for å sette i verk strakstiltak for å hindre at fisk blir utsett for liding, dersom det blir avdekt svikt i kompetanse eller haldningar. Vidare er det forventa at det blir sett i verk tiltak for å "tette kompetanseholet" og at det blir sett i verk tiltak for å førebygge ny svikt, jf. IK-akva § 5, 2. ledd, bokstav e) og f).

Dokumentasjon knytt til kompetansekravet bør også inngå i internkontrollen for verksemda, jf. IK- Akvakultur § 5, 3. ledd.

Sjekkpunkt

• Har leiinga i slakteriet eller anna relevant personell nødvendig kompetanse til å ta avgjerder som sikrar god fiskevelferd i heile slakteprosessen?
• Har tilsette som handterer levande fisk gjennomgått opplæringsprogram eller kurs, i tråd med respektive krav i akvakulturdriftsforskrifta § 6 og slakteriforskrifta § 11?
• Veit dei tilsette korleis fisk reagerer på smerte og stress knytt til dei arbeidsoperasjonane som fisken blir utsett for på slakteriet
• Har alle som betener utstyr som kan påverke levande fisk (bedøvingsutstyr med meir) opplæring i bruk og nødvendig vedlikehald av utstyret?
• Er opplæringsprogram tilrettelagt for eventuelle framandspråklege tilsette?
• Er det alltid kompetent personell til stades under slakting?
• Er kompetanse omsett i praksis? Er dei tilsette for eksempel i stand til å oppdage avvik? Er dei kjente med teikn på dårleg bedøving? Er dei i stand til å justere utstyret om det ikkje fungerer tilfredsstillande?

Internkontroll

De skal sikre dyrevelferda når de bruker aktuelle metodar og tekniske innretningar.

Dette gjer de gjennom styringssystemet for verksemda. De må blant anna gjere risikovurderingar og etablere rutinar for å avdekke, rette opp og førebygge svikt, med heimel i IK-akva paragraf 5.

Dokumentasjon om velferdskravet og nytt utstyr som er i bruk, skal også inngå i internkontrollen.

Generelt om krav til metodar og utstyr med meir

Det er ikkje noka godkjenningsordning for om metodar og utstyr er eigna etter dyrevelferdslova. Men det er eintydige krav i akvakulturdriftsforskrifta paragraf 20 og slakteriforskrifta paragraf 12 om at metodar, utstyr med meir skal vere eigna ut frå omsynet til dyrevelferd.

Regelverket tilseier vidare at ein skal kjenne velferdskonsekvensar gjennom utprøving og dokumentasjon før ein tar i bruk nye metodar og utstyr. Grunnen til dette er at ein skal kunne avgjere om metoden eller utstyret er eigna og vil fungere velferdsmessig forsvarleg.

Forsøk og utprøving av metodar og utstyr som blir brukte på slakteri, inneber stor risiko for å påføre fisk påkjenningar. Dette er derfor søknadspliktig etter forsøksdyrregelverket.

Mattilsynet kan etterspørje dokumentasjon.

Ved søknad om godkjenning av slakteri eller av endring av drift ved slakteri er det dessutan krav om at søknaden skal innehalde opplysingar om kva metodar og innretningar som er valde for sedering, bedøving og avliving av fisken, og dokumentasjon på at desse er utprøvde og funne eigna (slakteriforskrifta paragraf 5).

Forskriftsføresegnene knytte til metodar og utstyr er heimla i tilsvarande føresegner i dyrevelferdslova paragraf 8. Dyrevelferdslova rettar seg også mot den som omset og marknadsfører metodar og utstyr.

Kravet til at metodar og utstyr skal vere eigna, er todelt. Det skal vere vist/dokumentert eigna, og det skal fungere i praksis.

Nedanfor blir dei generelle krava omtalte overflatisk. Vi har laga ein rettleiar om fiskevelferd ved utvikling og bruk av metodar, utstyr, teknologi osb. i akvakultur. Denne gjeld også for slakteri.

Krav til etablerte metodar og utstyr med meir

Metodar og utstyr skal vere eigna ut frå omsynet til fiskevelferd.

Dette betyr at det er forbode å bruke metodar, utstyr og så vidare som ein veit, eller burde vite, ikkje er eigna ut frå omsynet til dyrevelferd.

Konsekvensane av metodar eller utstyr for velferda til fisken skal vere utprøvde og viste eigna ut frå omsynet til velferda til fisken. Dette skal vere dokumentert.

Dersom utstyr eller metode er utdatert, slik at fisken blir utsett for unødvendige påkjenningar, vil det vere forbode å bruke.

Mattilsynet kan gjere vedtak om forbod mot bruk eller krav om utbetring av metodar og utstyr som vi reknar som uforsvarleg ut frå omsynet til fiskevelferd.

Dersom det ikkje finst godt eigna metodar/utstyr til nødvendige operasjonar og det blir nytta ueigna metodar/utstyr, er drifta ulovleg. Vi kan da gjere vedtak om stans i produksjonen eller gi tidsfrist for å finne eigna løysingar. Det er forventa at næringa på eige initiativ arbeider aktivt for å utvikle metodar/utstyr som er eigna ut frå omsynet til god fiskevelferd.

Nye metodar og nytt utstyr med meir skal vere utprøvd og dokumentert

Dei som marknadsfører eller omset nye driftsformer, metodar, utstyr og tekniske innretningar til bruk på dyr eller dyrehald, skal etter dyrevelferdslova paragraf 8 sjå til at desse er prøvde ut og funne eigna ut frå omsynet til dyrevelferd.

Slakteriet har sjølvstendig plikt til å sikre at dette kravet er oppfylt. Dette følger av slakteriforskrifta paragraf 12 og akvakulturdriftsforskrifta paragraf 20. Dette betyr at velferdskonsekvensane for metodar og utstyr som blir brukte på slakteriet, skal dokumenterast. De bør også ha gode brukarmanualar som gir tilvisingar for korleis utstyret skal brukast, slik at det er velferdsmessig forsvarleg.

Som slakteri må de derfor etterspørje både dokumentasjon og brukarmanual når de installerer nytt utstyr på slakteriet. Ut frå ei risikovurdering blir det rekna som særleg viktig at metodar og utstyr for bedøving og avliving, og dessutan for sedering dersom dette blir nytta, er godt dokumentert. Dette gjeld også for reinsefisk og villfisk som kjem inn saman med matfisk.

Dokumentasjon aleine er ikkje nok, metoden må også fungere i praksis ved kvar enkelt verksemd.

I dei tilfella der etablerte metodar / tekniske løysingar allereie ligg føre, bør nye metodar / tekniske løysingar til same formål vere minst like godt eigna eller betre eigna ut frå omsynet til velferda til fisken som dei gamle.

Spesielt om dokumentasjon av metode for bedøving

Sidan det i praksis er umogleg å skilje bevisstlaus fisk frå immobilisert fisk, krevst det at grunnlagsdokumentasjonen inkluderer bruk av EEG på artsnivå for å verifisere at metoden heilt sikkert er eigna til å gi bevisstheitstap (sjå krav til bedøving nedanfor).

EFSA gir god og detaljert rettleiing for kva som bør inngå i vitskapleg dokumentasjon av nye og modifiserte bedøvingsmetodar for dyr:

Guidance on the assessment criteria for applications for new or modified stunning methods regarding animal protection at the time of killing - 2018 - EFSA Journal - Wiley Online Library (efsa.onlinelibrary.wiley.com)

Sjølv om denne først og fremst er utarbeidd med omsyn til landdyr, gir han relevant rettleiing også for dokumentasjon av bedøvingsmetodar og bedøvingsutstyr for fisk.

Sjekkpunkt

Internkontroll

• Kva rutinar/prosedyrar er etablerte for å følge opp kravet til dokumentasjon?
• Blir det gjort risikovurderingar før nytt utstyr / nye metodar blir tatt i bruk?
• Er det etablert rutinar/prosedyrar som skal bidra til at bruk av utstyr og metodar i praksis ikkje går utover velferda?

Dokumentasjonskontroll

• Finst det dokumentasjon på at utstyr er utprøvd og funne velferdsmessig forsvarleg?
• Er EEG-målingar av bedøvingseffekt av alle artar som bedøvaren blir brukt på, inkluderte i metode-dokumentasjonen?

Kontroll av praktisk bruk

• Blir utstyret brukt som føresett i dokumentasjonen?
• Er det gjort tilpassingar av utstyr som ikkje er dokumentert?
• Fungerer metodar og utstyr i praksis?

Ei heilskapsvurdering

Ei heilskapsvurdering av slakteprosessen, frå trenging og pumping til ferdig avliva fisk, bør vere prega av god flyt. Tempo må vere slik at personell skal kunne utføre effektiv kontroll når det gjeld at all fisk blir bedøvd og avliva før vidare prosessering.

God flyt blir oppnådd om det er god overvaking og kommunikasjon mellom dei ulike arbeidsoperasjonane på slaktelinja. Det er særleg kritisk at ein ikkje pumpar inn meir fisk frå slaktemerd enn det de klarer å handtere i den vidare slakteprosessen. På den måten sikrar de at fisken passerer ulike knutepunkt i ein jamn straum pr tidseining, og at tempoet er slik at fisk ikkje hopar seg opp ved ulike arbeidsstasjonar. Den som utfører arbeidet har dermed godt høve til å sikre at all fisk både bedøvast og blir forsvarleg avliva.

Om kapasiteten til utstyr eller personell blir overskriden, er det stor risiko for at fisken blir utsett for unødig stress, smerte og liding.

Røyrgater og slaktelinje skal vere tømt for levande fisk ved eventuelle felles pausar. Det skal heller ikkje stå fisk trengd i slaktemerd ved pausar i slakteprosessen.

Når avliving blir rutine, kan det vere fare for at fokus på velferd blir svekt over tid hos kvar enkelt. Det er derfor viktig å halde gode haldningar ved like gjennom kontinuerleg arbeid med internkontroll og med ein god bedriftskultur på dette området.

Fishwellhåndboka side 212 - 230 (Nobel, C. et al 2018) beskriv ulike operasjonar i samband med slakteprosessen og korleis ein ved bruk av ulike velferdsindikatorar kan overvake og vurdere konsekvensen av kvar enkelt operasjon. Det er forventa at dette blir tatt i bruk på slakteria for å overvake og forbetre rutinar, slik at velferda til fisken som går gjennom slakteprosessen blir så god som mogleg.

Pre-rigor som mål for stress

Tida det tar før dødsstivleik trer inn (pre-rigor) kan vere ein indikasjon for totale belastingar og stress fisken utsettast for i slakteprosessen. Forsøk viser at dødsstivleik hos fisk som er behandla svært skånsamt før bedøving med elektrisitet og slag (det vil seie på førehand heilt ustresset fisk), trer inn etter 24- 30 timar (Bjørlykke et al 2011).

Behandling av anna fisk

All fisk skal bedøvast og avlivast forskriftsmessig, også reinsefisk og villfisk som har komme til slakteriet saman med slaktefisken.

I utgangspunktet skal reinsefisk ikkje komme inn til slakteriet, sidan desse skal vere sortert ut på akvakulturanlegget før produksjonseininga blir tømt, etter akvakulturdriftsforskrifta § 28. Det er likevel sannsynleg at det er noko gjenverande reinsefisk som anlegget ikkje har klart å sortere ut, og som må bedøvast og avlivast forsvarleg på slakteriet. Dersom det kjem til store mengder reinsefisk til slakteriet, må de ta dette opp med akvakulturanlegget.

Krav om rask avliving etter framkomst til slakteri

Slakteriforskriftas § 10 har krav om at "fisken skal avlivast så raskt som mogleg etter at han har komme til slakteriet."

Når fisk blir slakta direkte frå brønnbåt, inneber dette at slakteriet må planlegge inntransporten slik at fisken ikkje blir ståande i transportrommet, røyrsystem eller kar lengre enn det som er forsvarleg og nødvendig. Mengde fisk i brønnbåt må stå i forhold til kapasiteten på slakteriet. Matfiskanlegg, transportør og slakteri må samarbeide om dette. Ved lukka transport og lossing må ein vere særskilt merksam på tidsaspektet og vasskvalitet i brønnen.

Oppbevaring i slaktemerd er regulert gjennom akvakulturdriftforskriftens § 54, som blant anna seier at "Fisk kan oppbevarast maksimalt 6 døgn i slaktemerd".

Sjekkpunkt

• Er slakteprosessen prega av ro og god flyt?
• Er det god koordinering/kommunikasjon mellom ulike «arbeidsstasjonar» frå og med trenging og pumping av fisken?
• Er det opphoping av fisk ved ulike knutepunkt (for eksempel i rettvendar, bedøver, bløggebord før bløgging)?
• Er fisken roleg, stressa eller utmatta ved ulike knutepunkt?
• Har fisken skjellavskrapningar, slagskadar eller sår (snute, finnar, kropp) som har oppstått i trenging, innpumping eller vidare handtering før avliving?
• Er det samsvar mellom dimensjonering av utstyr og mengde fisk?
• Er det teikn på liv i utblødingstank eller ved påbegynt prosessering?
• Kva rutinar er det ved pausar? Er røyrgater, bløggebord etc. tømt for fisk?
• Kor lang tid tar det før dødsstivleik hender? Blir brukt informasjon om pre-rigor-tid aktivt i internkontroll som mål for stress i slakteprosessen?
• Nedgradering pga ytre (sår, kjevebrot) og indre (ryggbrot, blødingar) skadar?
• Reklamasjonar frå kundar pga skader (blødingar og liknande)?
• Korleis blir annan fisk behandla (reinsefisk og villfisk)?

Spesielle føresegner for fisk i slaktemerd følger av § 54.
Slakteriet har ansvar for å sørge for at de røktar fisken i tråd med desse føresegnene og at de har kompetanse i tråd med akvakulturforskriftas § 6 (jf. pkt 3.3).

Blant plikter som følger av regelverket, er journalføring av dødelegheit og varsling knytt til hendingar.

Varslingsplikt for sjukdom på oppdrettsfisk og andre akvatiske dyr.
Varslingsplikt for hendingar som gir dårleg velferd for oppdrettsfisk.

Krava som er sette til slaktemerd er funksjonsbaserte og gjeld like fullt for nye teknologiske løysingar for lukka slaktemerdar som for tradisjonell open merdteknologi.

Maksimal tid for oppbevaring av fisk i slaktemerd

Fisk som blir transportert til slakteri, skal vere transportdyktig. Fisk skal ikkje oppbevarast i slaktemerd meir enn maksimalt 6 døgn.

Det er krav om at sjuk og skadd fisk skal avlivast så raskt som mogleg. Dette medfører at sjuk eller skadd fisk må takast direkte til slakting utan først å bli plassert i slaktemerd, der dette er mogleg.

Levemiljø i slaktemerd

Fisk skal ikkje plasserast i slaktemerd med miljøforhold som er særleg belastande for fisken.

I praksis inneber dette at fisken må slaktast direkte frå brønnbåt i periodar med fare for at temperatur, vasskvalitet eller andre miljøforhold i slaktemerdane overskrid toleransegrensene til fisken.

Tettleik i slaktemerd

Fisketettleik skal vere forsvarleg og m.a. tilpassa vasskvalitet, det åtferdsmessige og fysiologiske behovet, helsestatusen og driftsforma til fiskane.

Andre forhold som er viktige for velferd i slaktemerd

Eksempel på andre forhold som har noko å seie for velferd i slaktemerd, er at det er personell til stades ved lossing av fisk, uttak av svimarar/ dødfisk, reingjering av nøter og så vidare.

Sjekkpunkt

• Er det personell frå slakteriet til stades ved lossing?
• Er forholda i slaktemerd i tråd med god praksis i oppdrett? For eksempel
  • oksygenmetting
  • temperatur
  • tettleik
  • dødfiskhåndtering, inkludert opptak av svimarar
• Korleis er åtferda til fisken i merden? Svømmer fisken roleg? Andre observasjonar?
• Er det mykje sår og/eller skader på fisken?
• Er det forhøgd dødelegheit?
• Journalføring av dødelegheit?
• Blir det dagleg uttak gjennomført av svimarar og død fisk?
• Overskrid haldetida den forskriftsfesta maksimalgrensa på 6 døgn?

Slakteriet må ha rutinar for å sikre at fisk som allereie er trengt faktisk blir tatt inn på slakteriet, og ikkje trengst fleire gonger.

Åtferda til fisken må observerast under trenging. Overflateobservasjonar er ikkje nok. Det er nødvendig å observere fisken med undervasskamera òg. I tillegg bør de sjå etter skadar og andre teikn på dårleg velferd på fisk som har vore trengd.

Fishwellhåndboka side 213 - 219 (Nobel, C. et al 2018) beskriv også korleis ein ved bruk av ulike velferdsindikatorar kan overvake og vurdere konsekvensen av kvar enkelt trengeoperasjon.

Det er viktig at verksemda bruker internkontrollsystemet sitt aktivt i samband med trenging, og har eit bevisst forhold til avvikshandtering. Det må vere utarbeidd prosedyrar som angir konkrete tiltak og innslagspunkt for å sette i verk desse.

Trenging skal vere velferdsmessig forsvarleg uavhengig av teknologi. Nye metodar for trenging, for eksempel frå lukka eining med skyveskott, stiller krav til velferdsdokumentasjon og gode brukarmanualar (sjå Akvakulturdriftforskriften § 20).

Tettleik og trengetid

Påkjenninga for fisken aukar med aukande tettleik og varigheit av trengning.

Tettleik og trengetid må sjåast i samanheng. Det er viktig å ta omsyn til helsetilstanden til fisken, vassmiljø på lokaliteten og dessutan variasjonar med vêr og årstider ved planlegging av trenging.

Trenginga må tilpassast åtferda til fisken. Det må derfor vere personell til stades som overvaker trengd fisk kontinuerleg, og som er i stand til å sette i verk eventuelle i tiltak ved behov.

Mengde fisk som trengst, må tilpassast evna slakteriet har til å ta unna slaktefisken slik at trengetida blir kortast mogleg.

Kva som er nødvendig tettleik, kan variere med trengningsmetode. Plassering av og utforming av innløp til pumpe, har også betyding for kor mykje det er nødvendig å trenge fisken for å få den ut.

Langvarig stress kan føre til slimtap og deretter skjeltap. Fargeendring på laksen er ein indikasjon på slikt stress.

Vasskvalitet

Ved trengning aukar aktiviteten til fisken og dermed oksygenforbruk. Oksygennivået skal derfor overvakast ved trenging.

Overvaking av oksygennivået er nødvendig for å sikre at fisken ikkje blir utsett for kritisk låge oksygennivå. Internkontrollen skal vise når og kva tiltak som må settast i verk for å unngå dette.

Opplining av nót

Opplining skal skje på ein skånsam måte. Nedanfor finn de rettleiing om korleis de kan overvake trengingsintensitet basert på overflateobservasjonar.

Merdbilde frå overflateobservasjon vil ikkje alltid gi eit korrekt bilde av kva som skjer under vatn. Under opplining er det risiko for at det blir danna lommer i nóta der fisken kan gå seg fast, eller at fisken kan komme i klem på andre måtar. Om dette skjer må trenginga avbrytast. For å kontrollere at dette ikkje skjer er det nødvendig å overvake trenginga med undervasskamera.

Det er viktig å merke seg at det kan vere store artsforskjellar i måten fisken reagerer på opplining og trenging. Innanfor same art vil faktorar som lagdeling i vassmassane og fiskens helsetilstand kunne gi svært ulike responsar til trenging.

Vurdering av åtferd ved trengning av laks

Nedanfor blir ei beskriving gitt av ulike nivå av trengingsintensitet, basert på overflateovervaking med basis i illustrasjon i Fishwellhåndboka side 219 (Nobel, C. et al 2018):

Nivå 1:
Lågt stressnivå, ingen panikkaktivitet. Isolert fisk som svømmer sakte. Fisken svømmer roleg, ikkje nødvendigvis i same retning. Ingen ryggfinnar bryt vassflata, ingen kvite sider å sjå.

Nivå 2:
Få ryggfinnar bryt overflata, ingen kvite sider å sjå. Normal svømmeaktivitet ved inntak til pumpa. Lågt nivå av stress.

Nivå 3:
Oppjaga åtferd med hektisk svømming i ulik retning. Meir enn 20 ryggfinnar bryt overflata, nokre kvite sider synleg mesteparten av tida.

Nivå 4:
Svært høg aktivitet med svømming i alle retningar og nokre fiskar med nedsett aktivitet. Ikkje mogleg å halde ein jamn pumperate. Mykje fisk fast i trengingsnota. Mange ryggfinnar og kvite sider å sjå i overflata. Nokre få veldig «sløve» fiskar.

Nivå 5:
Ekstrem trenging og panikk i populasjonen, fisken er utmatta. Fisken vil døy fort viss ikkje trenginga stansar omgåande. Mange fisk flyt på sida.

Tilleggsobservasjon:
Er det forskjell i farge på fisken i begynninga og slutten av trengning?

Nivå 4 og 5 blir rekna som uforsvarleg praksis og ikkje i tråd med regelverkskrav. Slik trenging må avbrytast.

Undervassobservasjonar kan avdekke uforsvarleg trenging også ved dei andre nivåa i overflateobservasjonar. Trenging bør derfor i tillegg overvakast med undervasskamera.

Spesielt for trengning av fisk med lukka svømmeblære

For torskefisk, leppefisk og andre artar med lukka svømmeblære, vil trykkreduksjon ved for rask opplining av djupe nøter føre til at fisken får oppblåst eller sprengt svømmeblære. Dette er ei påkjenning som fisk skal vernast mot. Om fiskeartar med lukka svømmeblære skal oppbevarast i slaktemerd, må utstyr og metode for opplining vere tilpassa slik at dette ikkje skjer.

Oppfordringa frå Havforskingsinstituttet når det gjeld opplining av torsk, er at heving av notbunn må gi mindre enn 40 % trykkreduksjon frå startdjup til stoppdjup, og i tillegg må det gå meir enn 6 timar til neste heving, og gjerne 8 timar ved kaldare sjøtemperaturar enn 8. Prosent trykkreduksjon blir berekna med følgande formel: % trykkreduksjon = 100*[(10+sluttdjup)/(10+startdjupe)]

Sjekkpunkt

• Blir overvakt fisken under trengning (personell på brygga)?
• Blir det undervasskamera brukt ved trenging?
• Er det god koordinering mellom trenging/pumping og vidare handtering av fisken, slik at både trengetid og den vidare handteringa av fisken blir forsvarleg?
• Kor lenge blir fisk halden trengd?
• Blir det tatt pausar der fisk ikkje blir overvakt mens han er trengd?
• Kan fisk bli trengd fleire gonger?
• Finnes utstyr for måling av oksygenmetting?
• Blir overvakt oksygennivået i nóta ved trenging?
• Finnes utstyr for oksygenering?
• Kva kriterium blir nytta for å sette i verk oksygenering?
• Er metode/utstyr som blir brukt til trengning av fisken forsvarleg (t.d. blir det danna område med grunt vatn eller lommer i nettet der fisk kan gå seg fast?)
• Vurder trengingsgrad jf. beskriving i kap. 4.2.4 Vurdering av åtferd ved trengning av laks
• Kontrollrutinane til slakteriet knytte til trenging av fisk jf. IK-akvakultur

Kravet i slakteriforskrifta er at fisk skal handterast på ein skånsam måte og førast gjennom anlegget fram til avliving utan unødige opphald.

Pumpinga må derfor observerast nøye, og de må sjå etter skadar og andre teikn som kan indikere at fisken har hatt dårleg velferd under pumping. Fishwellhåndboka side 220 - 224 (Nobel, C. et al 2018) beskriv korleis ein ved bruk av ulike velferdsindikatorar kan overvake og vurdere velferda til fisk under og etter pumping.

Det er god praksis å plassere pumpa nær innløpet til pumpa, slik at løftehøgda blir minst mogleg.

Fisken skal ikkje vere i røyra lengre enn nødvendig

Ved pumping bør fisk førast i ein jamn straum i passeleg fart gjennom røyrgater.

Pumper og røyrgater må vere dimensjonerte til mengde og størrelse på fisk for å oppnå jamn flyt. Spesielt viktig er at ein har eit godt styringssystem for jamn innmating til bedøver.

Gode rutinar med omsyn til arbeidsflyt og kommunikasjon langs heile slaktelinja (frå fisken trengst til den er avliva) kan bidra til at fisk ikkje hopar seg opp inne i røyrgatene. Dette er også viktig for å unngå unødig lang eksponeringstid for luft før bedøving.

Beredskap ved driftsstans

Dersom pumpinga stoppar opp og fisken blir ståande i røyrsystemet, vil oksygeninnhaldet i vatnet forbrukast slik at fisken etter relativt kort tid begynner å døy. Verksemda må ha berekna kor lang tid det tar før fisk døyr ved driftsstans. Talet på meter røyr og røyrdimensjon har noko å seie for tilgjengeleg oksygen i vatnet. Ein tommelfingerregel er at laksefisk forbruker oksygenet i 0,5 liter vatn pr kg fisk pr minutt. Dette inneber at dersom røyrgata eller pumpa har 5 l vatn per kg fisk, vil oksygenet vere brukt opp i løpet av 10 minutt etter stopp.

Som verksemd må de ha beredskap og gode backup-løysingar for å hindre at fisk døyr i pumpe og røyrsystem.

Det skal ikkje takast pausar utan at røyra er tømte for fisk.

Utforming av røyrgater

Pumpe- og røyrdimensjonar må vere tilpassa mengde og størrelse på fisk som blir slakta. De må vere kjente med kva velferskonsekvenser pumpe og røyrgater kan påføre fisken, og korleis de reduserer slike konsekvensar til eit minimum.

Plassering av pumpa og røyrgatas utforming skal vere formålstenleg ut frå omsynet til velferda til fisken og slik at det er minst mogleg risiko for å skade fisken.

Det er ein fordel om det er montert inspeksjonsvindauge i røyrgata så fisk og fiskestraum kan observerast.

Det er viktig at røyrgongene er glatte innvendig. De bør vere særleg merksame på utforming av skøyte. Det skal ikkje vere skarpe kantar i røyrgatene som fisken kan skade seg på.

Benda på røyr bør ha stor vinkel slik at fisken ikkje blir slått mot røyrveggen der røyra blir bøygde.

Ved utløpet av røyrsystemet er det viktig å sørge for at fisken ikkje får for stor fallhøgde eller at fisken går i stor fart rett inn i veggen i åtferdskaret eller liknande.

Andre rutinar for å avdekke og førebygge svikt

Dersom fisken er utmatta eller det blir observert skadar, må verksemda finne årsaka til dette og sette i verk tiltak for å rette opp feilen. Skadar kan for eksempel vere ferske oppflisa finnar på fisken, sår på snute, slagskadar ("blåmerke") i muskulatur, klemskadar med meir etter pumping.

Jamleg vedlikehald, service og opplæring av personell er viktig for å oppnå best mogleg fiskevelferd ved pumping av fisk.

Eksponering for luft

Alle eksponeringar for luft er ei påkjenning for fisken og er ikkje i samsvar med god fiskevelferd. Tida fisken er eksponert for luft skal vere så kort som det er praktisk mogleg. Havforskingsinstituttet antydar at laks ikkje bør eksponerast for luft meir enn cirka 30 sekund, men også dette er lenge sett frå eit velferdsperspektiv.

Sjekkpunkt

Pumping og avsiling av fisk

• Plassering av pumpe (løftehøgde på høvesvis vakuum- og trykksida)?
• Er pumpedimensjonar tilpassa mengde og størrelse på fisk som blir slakta?
• Blir ført fisken i ein jamn straum gjennom røyrgatene?
• Har fisken kort opphaldstid i røyrsystem?
• Er det kommunikasjon mellom personell som styrer trenging/pumping på kai og inntak slakteri?
• Er systemet tomt for fisk når pumpene blir stansa og ved pausar?
• Korleis blir kortast mogleg lufteksponering sikra?
• Blir slått fisk mot kantar, vegger eller andre hindringar før bedøving?
• Er det ferske finneskadar, ferske sår, blodblemmer eller andre skader på fisken?
• Er fisken stressa eller utmatta før bedøving?

Røyrgata

• Er røyr glatte på innsida og skøytar lagt rett i forhold til rørsleretninga til fisken?
• Er det krappe vinklar i røyrgata som gir auka risiko for at fisken får slagskadar?

Internkontroll

• Risikovurderingar, beredskapsplanar og backup-løysingar for å hindre at fisk døyr i pumpe og røyrsystem.
• Blir brukt tilbakemeldingar frå filetavdeling, kundar med meir om skadar/bløding på slakta fisk, i forbetringsarbeidet knytt til handtering av levande fisk på slakteriet?

Metodar for sedering og levandekjøling krev dokumentasjon på at metoden som blir nytta er eigna ut frå omsynet til velferda til fisken på artsnivå.

Mattilsynet vil både vurdere dokumentasjonen og om metoden ser ut til å fungere i praksis. Eventuell stressåtferd ved overføring til levandekjøling/sedering vil blant anna vere eitt vurderingskriterium.

Sedering med karbondioksid (CO2)

I samsvar med slakteriforskrifta kan karbondioksid tilsettast i samband med sedering, føresett at god fiskevelferd kan dokumenterast gjennom heile prosessen.

Ifølge Havforskingsinstituttet, viser forskingsresultat at laks viser kraftig stressrespons/- unnvikelsesrespons ved tilsetning av CO2 allereie ved pH < 7. CO2 konsentrasjonar som gir sederingseffekt gir langt lågare pH enn dette. CO2 er derfor ueigna til sedering av laks.

Dersom CO2 skal brukast til sedering på andre artar, må det leggast fram vitskapleg dokumentasjon som viser at det er velferdsmessig forsvarleg.

Levandekjøling

Eventuell levandekjøling skal utførast utan for rask temperaturendring eller for låg temperatur. Dyrevelferda ved metoden skal vere dokumentert og vise at fisken raskt tar opp att vanleg åtferd etter temperaturendring. Fluktrespons, endra svømmeåtferd, tap av likevekt/balanse og dødelegheit skal ikkje førekomme.

Dersom levandekjøling skal nyttast må det dokumenterast at vasskvaliteten varetar kravet frå den aktuelle arten til god vasskvalitet.

Sidan høge CO2-konsentrasjonar gir låg pH og dermed uakseptabel velferd for laks, har det i praksis vist seg å vere umogleg å vareta krav til god dyrevelferd ved levandekjøling av laks i tradisjonelle resirkuleringssystem på slakteriet.

Meir informasjon om vasskvalitet i resirkuleringssystem finst i VKM risikoanalyse datert 10.01.12 Risk Assessment of Recirculation Systems in Salmonid Hatcheries (vkm.no).

Sjekkpunkt

• Finst det dokumentasjon på at metoden er velferdsmessig forsvarleg?

Dette bør vere mogleg om slaktefart blir tilpassa, og det er nok personell til stades.

De skal ha back-up system som sikrar at fisk som eventuelt ikkje blir tilstrekkeleg bedøvd ved hjelp av automatisk utstyr, blir bedøvd på annan forsvarleg måte. Feilmargin ved første forsøk må vere låg, viss ikkje må slakting stoppast omgåande. Dette er fordi det er svært smertefullt for fisk å gå gjennom elektro- eller slagbedøver dersom dette ikkje gir omgåande bevisstheitstap.

Bedøvingsmetoden skal vere dokumentert forsvarleg. Den skal ikkje påføre fisken vesentleg stress eller smerte.

Brukarmanualen skal vise kva artar og fiskestørrelsar bedøvingsutstyret kan brukast til og korleis det skal brukast (jf. dokumentasjon) for å gi forsvarleg bedøving. I tillegg skal brukarmanualen vise korleis utstyret skal monterast og haldast ved like for å verke som føresett. Bedøvingsutstyret skal brukast og haldast ved like i samsvar med tilvisinga til brukarmanualen. Dersom det trass i dette oppstår dårleg velferd eller annan svikt, må bruken justerast eller stanse for å sikre at velferda er innanfor forsvarlege og dermed lovlege rammer. I slike tilfelle bør svikten også meldast inn til forhandlar av utstyret.

Målkravet om at 100% av individa blir bedøvde korrekt, inneber ei forventing om at det blir drive eit kontinuerleg forbetringsarbeid både på kvart enkelt slakteri og i bransjen samla sett. Mattilsynet vil føre tilsyn med dette forbetringsarbeidet på slakteria.

Ved inspeksjon må de kunne legge fram dokumentasjon på at metode og utstyr som blir nytta er eigna til å gi rask nok og sikker bedøving av lang nok varigheit for den aktuelle arten. Fisken må i tillegg vise alle synlege teikn til at han blir effektivt bedøvd i tråd med krava.

Kveite og andre artar med avvikande anatomi og fysiologi

Anatomien til blant anna kveite gjer at bruk av tradisjonell slagmaskin er vanskeleg og det krevst også stor slagstyrke for å oppnå effektiv bedøving. Elektrisk bedøving av kveite og andre artar som har høg toleranse for oksygenmangel, kan resultere i oppvakning etter bløgging.

Bedøving av reinsefisk

Tradisjonelle bedøvere til laks er ikkje eigna for reinsefisk. Reinsefisk må ha tilpassa metodar og utstyr for bedøving, der det er vist gjennom EEG-målingar at metoden er eigna til å gi omgåande bevisstheitstap. Artstilpassa medikamentell bedøving og avliving kan vere eit alternativ.

Somme system blir baserte på at fisken sjølv blir leidd til å svømme inn i bedøvaren. Fisken skal vere i ein sånn kondisjon at han klarer å rettvende seg og svømme inn i bedøvaren. Slike system må likevel ha backup-løysingar, sidan det alltid vil vere ein fare for at enkeltindivid treng hjelp for å komme inn i bedøvaren rett veg.

Fisken skal vere størrelsessortert om dette er nødvendig for at bedøvaren skal fungere forsvarleg.

Bedøvaren må ikkje overbelastast. Overbelasting aukar sjansane for at fisk ikkje blir bedøvd korrekt. Det må derfor vere rutinar for å hindre dette

Med omgåande bevisstheitstap blir 0,5 rekna sek eller mindre. Dokumentasjonen av metoden skal vise at bevisstheitstap hender så raskt. EEG på arts- og størrelsesnivå er nødvendig for å kunne dokumentere dette.

Test av elektrobedøvarens momentaneffekt

Momentaneffekt av elektro-bedøving må gjennomførast med jamne mellomrom. Test av momentaneffekt bør vere beskriven i brukarmanual. Om dette ikkje er beskrive, foreslår vi at elektrobedøvaren blir køyrd med berre éi rekke lamellar. Dei andre lamellane blir heva slik at fisken ikkje kjem i kontakt med desse. På den måten blir fisken berre eksponert for straum når han er i kontakt med den første lamellen på det straumførande bandet. Bevisstheitsnivået til fisken blir umiddelbart etterpå vurdert. Varigheit av bedøving er avhengig av kor lenge fisken har vore utsett for straum, og han vil derfor vakne opp raskt etter momentantesten.

Fisk har hjerneaktivitet lenge etter at blodtilførsel til hjernen har stoppa opp, og lengda av dette er artsavhengig. Dette set krav til lang varigheit og helst irreversibel effekt av bedøving. Kveite er eit eksempel på ein art som toler lang tid utan blodtilførsel til hjernen.

Test av bedøvingseffekt og varigheit

Varigheit av bedøvinga blir testa på minimum ti vilkårlege bedøvde, men ubløgga, fisk. Desse blir overførte til eit kar som inneheld vatn med same temperatur som det ein har i utblødingstanken.

De må sette ei tidsramme for varigheit som bygger på dokumentasjon for ein spesifikk art. Denne dokumentasjonen skal vise kor lang tid som er nødvendig for å unngå oppvakning under utbløding.

For laks er den generelle føringa at ingen fisk skal vise teikn til bevisstheit, slik som augerulling eller rørsle av gjellelokk og så vidare etter 10 minutt.

Sikker måling av bevisstheitsnivå blir gjord ved hjelp av EEG. Dette blir ikkje gjort på slakteri. Der blir vurdering brukt av ulike refleksar for å bedømme om fisken er bevisstlaus. Det er nødvendig å ta høgde for individuelle variasjonar og artsforskjellar.

Hos fisk er fråvær av regelmessige gjellelokkrørsler og augerullerefleks, teikn på bevisstlaus tilstand. Augerulling er ein refleks der fisken prøver å halde oppe balanse ved å orientere auga etter horisontalplanet når ein vender på fisken (figur 1). Ein skal vere merksam på at fisk i svært kaldt vatn vil ha langsame responsar og spesielt augerefleksar (vestibulooklær refleks) kan vere trege og vanskeleg å vurdere, når bedøvingsgrad skal bedømmast.

Andre openberre teikn på at ein fisk er bevisst er svømmerørsler, fluktrespons om ein grip om sporden (gjeld ikkje for rognkjeks), respons på stimuli som klyp leppa og så vidare.

Slagbedøving kan utløyse kramper, observert som sprelling. Nokre sekund etter slagbedøving forventar ein at laks er utan vedvarande eigenrørsle og at ho ikkje reagerer når ho blir handtert eller bløgga.

Ved elektrisk bedøving vil bruk av feil straumparametrar (for låg straumstyrke, feil frekvens og så vidare) kunne forårsake fysisk immobilisering utan bevisstheitstap. Tilstanden kan vere svært vanskeleg å skilje klinisk frå eit bedøvd dyr. Immobilisering kan også førekomme ved slagbedøving.

Dette inneber kontinuerleg kontroll av fisk som kjem ut av bedøvaren for å sikre at desse er forsvarleg bedøvde. Dette kan gjerast ved å sjå etter teikn på rørsle, og hyppig kontroll av enkeltindivid for vurdering av bevisstløyse.

I tillegg må momentaneffekt og varigheit av bedøvinga bli testa med jamne mellomrom.

De må ha eit back-up system for å bedøve fisk som viser teikn på bevisstheit når han kjem ut av bedøvaren.

De skal sette i verk tiltak dersom det blir oppdaga svikt, både for å rette opp feil omgåande, og for å forhindre at det same skjer igjen.

Mattilsynet kan etterspørje prosedyrar for kontroll av effektiv bedøvinga av alle individ, varigheit av bedøving, momentaneffekt, back-up system og dessutan prosedyrar for tiltak ved svikt.

Rett utført gir slaget ei kraftig hjerneristing med snarleg bevisstheitstap, og dessutan blødingar i vitale hjernesentrum som resulterer i døden til fisken.

Metode og utstyr for slagbedøving

Effektiv slagbedøving blir oppnådd ved å tilføre maksimal mengde energi på rett plass mot dyrehjernen i løpet av kortast mogleg tid. På laks blir slaget plassert på toppen av hovudet, i midtlinja og litt bak auga.

Farten til bolten når han treffer hovudet har meir å seie enn massen til bolten for denne slagenergien.

Slaget skal vere hardt nok til å gi ristingar i hjernen slik at fisken mistar bevisstheita. Slaget skal ikkje vere så hardt at det blir brot i hovudskallen. Ved brot i hovudskallen blir ein del av slagenergien absorbert i staden for å sette hjernen i rørsle med etterfølgande øydeleggingar av hjernevev, og ein risikerer at fisken ikkje mistar bevisstheita.

Faktorar som treffstad, vinkel, utforming av slagbolt og korleis fisken er fiksert når slaget treffer har også betyding for bedøvingseffektivitet.

Ulike slagmaskiner har ulik utforming og funksjon. Tekniske data for kva som skal til for å oppnå effektiv bedøving er derfor ikkje direkte samanliknbare mellom ulike slagmaskiner. Dette betyr at det er behov for å dokumentere kvar enkelt modell med omsyn til om den er eigna til å utløyse omgåande bevisstheitstap på dei aktuelle fiskegruppene (art/størrelse) som han skal brukast på.

I forsøk er det vist at nokre fiskar som ut frå klinisk vurdering av åtferd blei vurdert som bevisstlause, hadde EEG mønster samsvarande med bevisstheit. Dette betyr at det ikkje er nok å gjere visuelle observasjonar i dokumentasjonen, men at det er nødvendig å verifisere gjennom EEG. Sjå elles kapittelet om dokumentasjon av bedøvingsmetodar.

Slagstyrke og presisjon er mindre presist ved manuelle slag, særleg ved bedøving av større talet på fisk. Sjølv om manuelle slag kan vere eigna til back-up av enkeltfisk som ikkje er korrekt bedøvd i bedøvingseininga, er dette ikkje ein eigna metode for å bedøve eit større tal fisk.

Bruken av slagbedøver

Slagmaskina blir innstilt etter størrelsen til fisken. God størrelsessortering er heilt nødvendig for at slaget skal treffe rett og bedøveren fungere forsvarleg. Fisken må komme enkeltvis inn i slagmaskina rett veg for at slaget skal treffe rett. Rettvending av fisken slik at han kjem inn med hovudet først og hovudet opp er derfor også heilt nødvendig. For å oppnå dette er det viktig at fiskeflyten inn mot bedøver er jamn. For liten fisk kan snu seg over på sida i kanalen inn mot slagbolten slik at slaget treffer på sida av fisken i staden for på toppen av hovudet.

De må ha backup system for å fange opp fisk som ikkje er bedøvd. Dei fleste slagmaskiner gjennomfører også bløggesnitt. I slike tilfelle må det gjennomførast etterkontroll og backup av både på bedøving og bløggesnitt samtidig.

Det er viktig at de har rutinar for justering av maskina og oppfølging ved teknisk svikt, jf. beskriving i brukarmanual.

Dokumentasjon basert på EEG-målingar skal vise at den aktuelle fiskearten blir omgåande bedøvd (innan 0,5 sekund) og at han ikkje vinn tilbake bevisstheita før han døyr. Det skal ligge føre brukarmanual som viser korleis dette kan oppnåast under praktisk bruk av bedøvaren.

Det kan vere vanskeleg å skilje elektrobedøving frå elektroimmobilisering (det vil seie lamma, men bevisst fisk). Det er derfor viktig at bruken, inkludert også innstillingar og betening, av el-bedøvaren er i tråd med oppfordringane til leverandøren.

Ver merksam på at refleksane til fisken blir langsamare i kaldt vatn, og at det dermed blir vanskelegare å vurdere om fisken er bedøvd eller berre immobilisert.

Elektrobedøving er vanlegvis reversibel, slik at fisken kan vakne opp etter nokre minutt om den ikkje blir bløgga straks. Bløgging må derfor skje straks etter elektrobedøving, for at fisken skal vere bedøvd inntil døden trer inn.

VKM-rapport 09/810 peikar på at risiko for redusert dyrevelferd kan oppstå ved at

• straumstyrke, spenning, frekvens og eksponeringstid er feil innstilt (eller at kapasiteten til utstyret ikkje er tilstrekkeleg), slik at fisken berre blir immobilisert og/eller ikkje mistar bevisstheit straks og/eller varigheita av bedøvinga blir for kort slik at fisken mellombels vaknar opp under utbløding
• fisken (som blir bedøvd ute av vatn) kjem med sporen først inn i bedøvaren og blir utsett for smertefullt elektrisk støyt

Dersom de meiner at det ikkje er behov for rettvending, må de kunne legge fram dokumentasjon basert på EEG på at fisken blir omgåande bedøvd likevel og at dette skjer ved første kontakt med straum.

Spenning og straumstyrke

Fisken må eksponerast for nok straum og eksponeringstida må vere lang nok for å oppnå omgåande bevisstheitstap av lang nok varigheit til at avlivingsprosessen er gjennomført og fisken har døydd som følge av blodtap.

Sjølv om fisk er bedøvd når han kjem ut av el-bedøver, betyr ikkje dette nødvendigvis at han blei bedøvd momentant. Dokumentasjonen for metode og utstyr må vise at bedøvingsutstyr og - metoden innfrir desse krava. EEG målingar er nødvendig for å dokumentere dette vitskapleg. At det skjer i praksis blir kontrollert via test av elektronbedøverens momentaneffekt og test av varigheita til bedøvinga.

Straumstyrken fisken blir utsett for er eit resultat (kvotient) av den spenninga som blir levert og den motstanden som er i system og fisk, jf. Ohms lov: straumstyrke (ampere) = spenning (volt) / motstand (ohm).

Dominerande frekvens (Hz) på straumen er også avgjerande både på bedøvingseffekt og bedøvingsskadar. Normalt blir annan frekvens nytta (opptil 400 Hz) enn i lysnettet (50 Hz).

Spenning blir oppgitt i VRMS, også kalla effektivverdi.

Oppfordringar for minimum spenning (VRMS) og frekvensområde (Hz) er gitt under.

Måling av spenning

Motstanden i fisk og utstyr vil variere, og dette gjer at måling av den straumstyrken (ampere) fisken faktisk blir utsett for blir usikker. Det vil derfor vere sikrare å måle spenninga. Vi anbefaler at de måler spenning (VRMS) mellom elektrode/sko og det straumførande bandet for å ha kontroll med at fisken blir utsett for ein tilstrekkeleg stor straumgjennomgang.

Slakteriet må vise at måleutstyret som blir brukt, faktisk er eigna til måling av aktuelle parametrar.

Motstand

Ein elektrobedøver er innstilt på eit gitt spenningsnivå, det vil seie kor mange volt (VRMS) han leverer ut i systemet. Innstilt spenningsnivå i form av VRMS blir målt ubelasta, det vil seie utan fisk i systemet.

Under belasting, det vik si når det er fisk i systemet, vil den leverte spenninga møte elektrisk motstand både i straumførande leidningsnett, fisken på bandet og eventuelt belegg på utstyr. Under belasting vil ein derfor få eit spenningsfall som fører til at faktisk spenning som fisken blir utsett for avvikar frå den spenninga som elektrobedøveren er innstilt på, og dermed får ein redusert straumgjennomgang i fisken.

For å ha kontroll med at fisken blir utsett for høg nok og stabil straumstyrke er det derfor også viktig å ha kontroll med motstanden i systemet.

Dersom det er for mykje fisk på bandet, slik at han kjem i fleire lag vil den elektriske motstanden endrast slik at den spenninga og straumstyrken fisken blir utsett for, ikkje blir tilstrekkeleg til å kunne gi ei effektiv bedøving. Derfor må de sikre ein jamn flyt med fisk gjennom elektrobedøvaren, slik at systemet ikkje blir overbelasta og spenninga søkk til eit uakseptabelt nivå. Verksemda skal ikkje bedøve meir fisk per tidseining enn det elektrobedøvaren er dimensjonert for.

Eventuelt belegg på dårleg reingjort utstyr vil auke den elektriske motstanden. De må derfor ha gode reingjerings- og kontrollrutinar.

Metall i straumførande leidningar og dimensjonering av desse, og dessutan korrosjon i koplingar, kan skape ulik grad av spenningsfall fram til elektrobedøvaren.

De må kunne legge fram dokumentasjon som viser at systemet leverer høg nok og stabil spenning under belasting.

Normer for forsvarleg elektrisk bedøving av laks

• Med basis i oppfordringar i Rapport frå Havforskningen nr. 15-2013 side 15 blir blant anna gitt følgande føringar: Produsentar av utstyr til elektrobedøving av fisk må dokumentere at metode og teknisk løysing faktisk gir ei bedøving av fisken. Montering, bruk og vedlikehald av utstyr skal vere i samsvar med slik dokumentasjon.
• Elektrisk straum med ein dominerande frekvens på opptil 400 Hz kan brukast til elektrobedøving, med mindre anna kan dokumenterast vitskapleg (EEG).
• Innstilt spenningsnivå på utstyr for elektrobedøving av laks skal normalt vere minimum 110v_RMS.
• Når elektrobedøver er i bruk vil spenningsnivå fluktuere og søkke. Under drift bør spenningsnivå ikkje søkke under 90vrms for bedøving av laks. Det bør vere system som sørger for at elektrobedøvaren stoppar automatisk ved lågare spenning.
• Verksemda skal ha kontroll på driftsspenning. Dette bør gjerast via daglege målingar av VRMS, innstilt spenningsnivå og elektrobedøvarens driftsspenning. Målingane bør loggførast fortrinnsvis gjennom at utstyret loggar data automatisk.
• Elektrobedøvaren skal vere utforma slik at den elektriske straumen blir konsentrert omkring hovudet til fisken. Første elektriske kontakt mellom fisk og elektrobedøver skal skje via hovudet til fisken, og skal halde fram til bevisstløyse er oppnådd.

Kontroll og drift av elektrobedøver krev kompetent og kvalifisert fagpersonell.

Meir utfyllande informasjon om elektrobedøving finst i Rapport frå havforskinga nr. 15-2013 side 7- 15.

Brukarmanual

• Finst brukarmanual til bedøvaren?
• Bygger denne på vitskapleg dokumentasjon?
• Kjem det fram av brukarmanual kva art(er) og fiskestørrelsar, inkludert tekniske spesifikasjonar og innstillingar, som bedøvaren kan brukast til?
• Er det tilvisingar for vedlikehalds- og kontrollrutinar i brukarmanualen?

Kontroll av dokumentasjon

• Er dokumentasjon gjord i samsvar med vitskaplege metodar?
• Inkluderer dokumentasjonen aktuelle artar og fiskestørrelsar?
• Er det nytta EEG for å dokumentere tap av bevisstheit?
• Er momentaneffekt av bedøving dokumentert?
• Er varigheit av bedøvingseffekt dokumentert?
• Er varigheit vurdert opp mot dokumentasjon av kor lang tid det tar å døy av blodtap?

Rutinar teknisk kontroll

• Er det kompetent personell til å drifte utstyret, under dette stille inn, justere, halde ved like og betene utstyret fortløpande, jf. brukarmanual.
• Blir det gjennomført regelmessig kalibrering som måling av tilstrekkeleg straumstyrke, eksponeringstid, slagstyrke, etc.
• Finst dokumentasjon av rutinar for teknisk kontroll?
• Kan det dokumenterast regelmessig service av systema, jf. servicerapport?

Vedlikehald

• Blir vedlikehalds- og reinhaldsrutinar gjennomførte i samsvar med brukarmanual?
• Finnst dokumentasjon på dette?
• Sjå særleg på at det er rutinar for å vaske vekk korrosjon, feitt, og slim og liknande som kan ha noko å seie for effekt av bedøving.

Rettvendingskar

• Er fiskeflyten (mengda fisk inn) til åtferds-/rettvendingskar og bedøving jamn?
• Korleis blir kontrollert og styrt fiskeflyten?
• Fisketettleik i åtferds-/rettvendingskar?
• Del fisk som er utmatta og/eller ikkje har retningsorientering?
• Korleis er vasstanden i åtferds-/rettvendingskar?
• Korleis blir god nok vasskvalitet tatt hånd om?
• Er det rutinar for manuell rettvending av fisk som ikkje rettvender seg sjølve?

Automatisk slagbedøving

• Er fisken størrelsessortert?
• Er slagmaskina innstilt på rett fiskestørrelse?
• Blir det observert fisk som avvik i størrelse eller form, jf. grenseverdiar i brukarmanual?
• Svømmer eller blir all fisk mata inn i bedøver rett veg?
• Kjem all fisk rett veg ut på observasjonsbordet etter å ha passert slageining?
• Blir det observert fisk utan slagmerke eller slagmerke på feil stad?
• Er bløggesnitta presise og rett plasserte, obduksjon for sikker vurdering av enkeltindivid kan vere aktuelt?

Elektrobedøving

• Er elektrodane fri for belegg (reinhald)?
• Er dei tekniske innstillingane korrekte for den aktuelle arten/størrelse, jf. velferdsdokumentasjon og brukarmanual?
• For laks: Er spenninga innstilt på minimum 110 Volt og blir det kontrollert at han ikkje søkk til under 90 Volt ved belasting. Det må ligge føre velferdsdokumentasjon dersom innstillingane avvik frå dette.
• Blir spenninga loggført, og stoppar elektrobedøver automatisk ved for låg spenning?
• Kontrollerast den faktiske spenninga på bandet (sjå kap. 4.5.10 om måling av spenning)
• Kjem all fisk inn i bedøver slik at straumen passerer hovudet først - er retningsstyringa god nok?
• Blir fisken straks bevisstlaus i møte med straum (jf. kap. 4.5.5)?
• Tid med straumeksponering på straumførande band?

Effekt av bedøving

• Er det kontrollrutinar for å sjå til at all fisk blir bedøvd?
• Blir det observert fisk som viser teikn på ikkje å vere bedøvd, anslå i så fall omfang? Sjå etter eigenrørsle, gjellelokkrørsler, augerefleksar og/eller reaksjonar på handtering.
• Er det effektive backup rutinar for å oppdage og bedøve eventuelle ubedøva fisk?
• Blir det gjennomført rutinemessig kontroll av momentaneffekt (sjå kap. 4.5.5)?
• Blir det gjennomført jamleg kontroll av varigheit av bedøving (sjå kap. 4.5.6)?
• Varer bedøvinga lenge nok til at fisken døyr av blodtap utan å vakne (sjå etter liv i utblødingskar)?
• Blir bløgga fisken straks etter bedøving?

Fisken skal døy som følge av blodtap frå hjernen. Annan avlivingsmetode kan brukast dersom det kan dokumenterast at han er velferdsmessig forsvarleg.

Fisken døyr ikkje momentant ved utbløding, men kan leve i fleire minutt etter at han er bløgga. Tida det tar, er blant anna arts- og temperaturavhengig. Utblødingstida avheng også av kor bløggesnittet er plassert, inkludert kva blodårar og gjellebogar som blir kutta.

Det må vere dokumentert kor lang tid det tar for fisken å døy som følge av det aktuelle bløggesnittet for den aktuelle arten og temperaturen. Effekt av bedøving må stå i forhold til dette, og vare lenge nok til at fisken ikkje vaknar opp før han døyr.

Det er eit grunnleggande krav at alle dyr, inkludert oppdrettsfisk, skal vere avliva før slakteprosessen held fram. Å sløye eller filetere levande oppdrettsfisk er eit alvorleg brot på reglane i dyrevelferdslova.

For å sikre at all fisk avlivast forsvarleg må det gjennomførast kontinuerleg kontroll.

Kontroll må gjennomførast rett etter avliving, og dessutan før fisken går til vidare prosessering. I tillegg må de sjå etter liv i utblødingstanken.

Det må vere tilgjengeleg reiskap for bedøving og avliving av fisk som eventuelt ikkje er korrekt bedøvd og avliva.

• Finst det dokumentasjon på metode og utstyr for avliving?
• Er all fisk stukke korrekt?
• Er avblødingstid lang nok til at all fisk heilt sikkert er død før vidare prosessering?
• Blir det observert fisk med teikn til bevisstheit i utblødingstanken, det vil seie regelmessige gjellerørsler, svømmeaktivitet, etc.?
• Er det teikn til liv som gjellelokkrørsler, augerørsler, etc., på transportband før vidare prosessering?
• Har anlegget eigne kontrollrutinar som sikrar at dei fangar opp eventuell svikt i avliving, slik at fisk blir avliva raskt og under ingen omstende går levande inn i vidare prosessering?
• Finnes utstyr for å eventuelt avlive fisk tilgjengeleg for personell som styrer sløyemaskin?

Bjørlykke, G.A., Kvamme, B.O. , Slinde, S., Roth, B., Mejdell, C.M. (2011) Velferd og slakting. Havforskningsrapporten, Akvakultur 2011 s. 24-25.

Ervik, A., Agnalt, A.L., Asplin, L., Aure, J., Bekkvik, T.C., Døskeland, I., Hageberg, A.A., Hansen, T., Karlsen, Ø., Oppedal, F., Strand, S. (2008) AkvaVis – dynamisk GIS-verktøy for lokalisering av oppdrettsanlegg for nye oppdrettsarter - Miljøkrav for nye arter og laks; Fisken og Havet nr.10/2008

Espmark, Å.M., Humborstad, O.B., Midling, K.Ø. (2012) Pumping av torsk og laks, faktorer som påvirker velferd og kvalitet; Nofima-rapport 6-2012

Hjeltnes, B., Bæverfjord, G., Erikson, U., Mortensen, S., Rosten, T., Østergård, P. (2010) Risk assessment of recirculation systems in salmonid hatcheries. VKM-rapport 2012:01

Hjeltnes, B., Erikson, U., Mejdell, C., Olsen, R.E., Slinde, E., Waagbø, R. (2010) Risikovurdering knyttet til bruk av gass, slag mot hode og strøm til bedøving av fisk; VKM-rapport 2010:28

Kestin SC, van der Vis LW, Robb DHF. 2002. Protocol for assessing brain function in fish and the effectiveness of methods used to stun them. Veterinary Record; 150: 302-307.

Mejdell, C.M., Erikson, U., Slinde, E., Evensen, T.H. Midling. K. (2009) Slaktesystemer for laksefisk i 2008 – fiskevelferd og kvalitet. Veterinærinstituttets rapportserie. Nr 1-2009.

Mejdell, C.M., Erikson, U., Slinde, E., Midling. K. (2010) Bedøvingsmetoder ved slakting av laksefisk. Norsk veterinærtidsskrift nr 2/2010: 83-90

Noble, C., Nilsson, J., Stien, L.H., Iversen, M.H., Kolvarevic, J & Gismervik, K. (2018). Velferdsindikatorer for oppdrettslaks: Hvordan vurdere og dokumentere fiskevelferd. 312 pp

Oppedal, F. (2011). Merdmiljø. Havforskningsnytt nr. 5/2011 Oppedal. F. m.fl. (2011) Merdmiljø. Havforskningsrapporten 2011

Slinde, E., Grimsbø, E., Kristiansen, T.S., (2013) Slakting av oppdrettsfisk - svar på spørsmål fra mattilsynet knyttet til fiskevelferd i slakteprosessen. Rapport fra Havforskningsinstituttet Nr. 15–2013