Fremstilling av regelverk som regulerer vannforsyningsberedskapen

For å ivareta lovens formål er det gitt bestemmelser om medvirkningsplikter og tiltak som Sivilforsvarets myndigheter kan pålegge offentlige og private aktører, som statlige etater, landets kommuner, virksomheter og enkeltpersoner.

Kommunal beredskapsplikt

Sivilbeskyttelsesloven fastsetter kommunens beredskapsplikt. Kravene er konkretisert i forskrift om kommunal beredskapsplikt. Lovens krav er tredelt, hvor kommunen skal i) utarbeide en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse, ii) utarbeide en beredskapsplan, og iii) øve på beredskapsplanen.

Kommunen plikter å kartlegge hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen, vurdere sannsynligheten for at disse hendelsene inntreffer og hvordan de i så fall kan påvirke kommunen. Resultatet av dette arbeidet skal vurderes og sammenstilles i en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS). De nærmere kravene til ROS-analysen presiseres i forskrift om kommunal beredskapsplikt.

ROS-analysen etter sivilbeskyttelsesloven skal gi kommunen mulighet til å se sammenhenger mellom de sektorvise ROS-analysene og bidra til at samfunnssikkerhet vurderes i et mer helhetlig perspektiv. ROS-analysen skal omfatte hele risikobildet innenfor kommunens geografiske område, og er ikke begrenset til ansvarsområder tillagt kommunen etter øvrig lovgivning. Dette tilsier at ROS-analysen utarbeides i tett samarbeid med fagpersoner og ansvarlige aktører på de ulike fagfeltene. For eksempel skal brann- og redningsvesenet samordne sin risiko- og sårbarhetsanalyse med kommunens helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyse.

Risiko- og sårbarhetsanalysen etter sivilbeskyttelsesloven skal danne grunnlaget for kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Dette inkluderer utarbeiding av planer etter plan- og bygningsloven. Risiko- og sårbarhetsanalysen skal oppdateres i takt med revisjon av kommunedelplaner, og for øvrig ved endringer i risiko- og sårbarhetsbildet.

Beredskapsplikten etter sivilbeskyttelsesloven skal ikke erstatte, men komplettere beredskapsplikter som følger av eksisterende regelverk, og arbeidet skal ikke gå på bekostning av allerede fastsatte beredskapsplikter. Bestemmelsene om kommunal beredskapsplikt gir kommunen rollen som lokal samordner. Samordningsansvaret innebærer at kommunen tar en pådriverrolle, inviterer med andre samfunnssikkerhetsaktører og legger til rette for å samarbeide om virkemidlene. Det alminnelige ansvarsprinsippet innenfor helse-, omsorgs- og sosialsektoren består, som betyr at organisasjonen som har ansvar for et fagområde i det daglige også har det i krise.

Helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS)

Kommunen skal kartlegge, systematisere og vurdere sannsynligheten for uønskede hendelser som kan inntreffe kommunen og hvordan disse kan påvirke kommunen. ROS-analysen skal omfatte en analyse av utfordringer knyttet til kritiske samfunnsfunksjoner og tap av kritisk infrastruktur. Dette vil inkludere vannforsyning. Kommunen har et samordningsansvar og skal sørge for at kommunens beredskapsplan er samordnet med relevante offentlige og private krise- og beredskapsplaner. Særlige utfordringer knyttet til kritiske samfunnsfunksjoner skal inngå i kommunens helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyse etter forskrift om kommunal beredskapsplikt.

Overordnet beredskapsplan

Kommunen skal utarbeide en overordnet beredskapsplan basert på ROS-analysen. Kommunen skal være forberedt på å håndtere uønskede hendelser. ROS-analysen, som skal utarbeides etter forskrift om kommunal beredskapsplikt, henger sammen med kommunens plikter etter plan- og bygningsloven. Kommunen skal derfor, basert på den utarbeidede ROS-analysen, vurdere forhold som bør integreres i planer og prosesser etter plan- og bygningsloven. Planen skal øves minst hvert annet år og revideres årlig.

Forskriften bruker ordet «overordnet» for å skille denne beredskapsplanen fra kommunens mange fagområder med krav til beredskapsplaner (Rettleiar til forskrift om kommunal beredskapsplikt (dsb.no) side 24.)

Kravet om å utarbeide en overordnet beredskapsplan betyr ikke at spesifikke beredskapsplaner etter særlovgivningen faller bort. Den overordnede beredskapsplanen skal samordne og integrere øvrige beredskapsplaner i kommunen. Kommunen skal derfor påse at beredskapsplanen er samordnet med relevante offentlige og private krise- og beredskapsplaner.

Samarbeid mellom kommuner

Kommuner oppfordres til å samarbeide, og dette er presisert i forskriften. Hvis en eller flere kommuner i sitt samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid mener at det finnes risiko- og sårbarhetselementer som gjelder mange kommuner i en region eller et fylke, er det naturlig å inkludere dette i fylkeskommunens arbeid med regional planstrategi. En regional planstrategi gir fylkeskommunen mulighet til å utrede risiko og sårbarhet som gjelder flere kommuner eller hele regionen/fylket. Dette vil deretter være et nyttig grunnlag for kommunens helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyse.(Erik Furevik og Elin Olsen, Sivilbeskyttelsesloven. Lovkommentar, § 15. Kommunal beredskapsplikt – beredskapsplan for kommunen)

Tilsyn

Statsforvalteren fører tilsyn med om kommunen oppfyller pliktene sine etter forskrift om kommunal beredskapsplikt.

Longyearbyen lokalstyre skal gjennomføre en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. Denne analysen skal kartlegge, systematisere og vurdere sannsynligheten for uønskede hendelser som kan inntreffe i Longyearbyen arealplanområde. Analysen skal også vurdere hvordan hendelsene kan påvirke planområdet og Longyearbyen lokalstyre. Forskriften lister opp hva analysen som et minimum skal inneholde, inkludert særlige utfordringer knyttet til kritiske samfunnsfunksjoner og tap av kritisk infrastruktur. Lokalstyret skal jobbe helhetlig og systematisk med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. Lokalstyret skal også utarbeide en overordnet beredskapsplan som skal oppdateres og øves.

Sysselmesteren fører tilsyn med at Longyearbyen lokalstyre oppfyller pliktene sine etter forskriften.

Samfunnssikkerhetsinstruksen presiserer kravene til departementenes arbeid med samfunnssikkerhet.

Formålet er å styrke samfunnets evne til å forebygge kriser og håndtere alvorlige hendelser. Dette gjøres gjennom et helhetlig og koordinert arbeid med samfunnssikkerhet. Instruksen presiserer at arbeidet med samfunnssikkerhet bygger på fire grunnleggende prinsipper: ansvarsprinsippet, likhetsprinsippet, nærhetsprinsippet og samvirkeprinsippet.

Når det gjelder vannforsyningsberedskap, stiller instruksen flere krav til Helse- og omsorgsdepartementet som ansvarlig departement. Som et departement med hovedansvar for kritiske samfunnsfunksjoner, inkludert vann og avløp, presiserer samfunnsinstruksen at departementet skal sørge for at det utarbeides og vedlikeholdes risiko- og sårbarhetsanalyser for disse funksjonene. Departementet skal også avklare ansvar mellom relevante aktører, og identifisere eventuelle gråsoner eller overlappende ansvarsområder. Nasjonal helseberedskapsplan er det overordnede rammeverket for helse- og omsorgssektorens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap.

Statsforvalteren skal også formidle informasjon til kommunale, fylkeskommunale og statlige organer om forhold som antas å berøre virksomheten deres. Statsforvalteren har både et generelt ansvar for å samordne samfunnssikkerheten i fylket og et faglig beredskapsansvar for å samordne helseberedskapen.

Instruks for statsforvalteren og Sysselmesteren på Svalbard sitt arbeid med samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering gir retningslinjer for statsforvalterens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, og for statsforvalterens samordning av krisehåndtering ved uønskede hendelser. Instruksen gjelder også for Sysselmesteren på Svalbard.

Instruksen gjelder for statsforvalterens samordning av arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap gjennom kunnskap og oversikt over risiko og sårbarhet, effektiv og målrettet forebygging, tilstrekkelig beredskap og krisehåndteringsevne, gjenoppretting av funksjoner ved ødeleggelser, samt læring fra øvelser og hendelser.

Statsforvalteren har ansvar for å samordne, holde oversikt over og informere om arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i fylket. Statsforvalteren skal utarbeide en risiko- og sårbarhetsanalyse (fylkesROS) for fylket, i nært samarbeid med regionale aktører, samt utarbeide en oppfølgingsplan med ansvarsavklaringer. Denne planen skal oppdateres årlig.

Statsforvalteren skal ta initiativ til å samordne arbeidet med den sivile beredskapsplanleggingen i fylket, i tillegg til det sivil-militære samarbeidet om beredskapsplanlegging i fylket. Statsforvalteren skal ta initiativ til og tilrettelegge for beredskapsøvelser.

Statsforvalteren har en sentral rolle i å støtte kommuner og andre berørte aktører når uønskede hendelser skal håndteres. Statsforvalteren skal da skaffe oversikt over situasjonen i fylket, kartlegge kommunenes og andre berørte aktørers behov og gi en situasjonsrapport til sentrale myndigheter.

Statsforvalteren har ingen myndighet over kommunene, bortsett fra tilsynsmyndighet. Statsforvalteren har heller ingen tydelig hjemmel for å kunne prioritere mellom kommuner når det er ressursknapphet.

Fylkeskommunens ansvar for samfunnssikkerhet ved beredskap er noe mer uklart sammenliknet med kommunenes ansvar. Fylkeskommunene etterlyser generelt en mer avklart og formell rolle for i beredskapssystemet på regionalt nivå, spesielt under kriser som rammer tverrsektorielt. NOU 2023: 17 Nå er det alvor anbefaler at fylkeskommunens ansvar avklares, tydeliggjøres og kommuniseres internt og overfor kommuner, andre regionale aktører og departementer.

Loven inneholder til dels bestemmelser som gjelder normalsituasjoner og til dels fullmaktsbestemmelser som kun kan utløses i bestemte situasjoner. Loven gir helsevesenet og andre beredskapsmyndigheter nødvendige fullmakter for å sikre helsehjelp og sosiale tjenester når landet er i krig, eller når krig truer, og ved kriser eller katastrofer i fredstid. Loven gjelder for blant annet den offentlige helse- og omsorgstjenesten og sosialtjenesten, privat helse- og omsorgstjeneste, Mattilsynet og vannverk.

Når fullmaktsbestemmelsene i loven gjelder

De fleste av bestemmelsene i loven gjelder generelt, uavhengig av om vi står overfor en krise eller katastrofesituasjon eller ikke. Lovens fullmaktsbestemmelser kan kun utløses i helt spesielle situasjoner. Dette gjelder er § 3-1 om rekvisisjon, § 4-1 om tjenesteplikt og beordring, § 5-1 om ansvars-, oppgave- og ressursfordeling, og § 5-1 om omlegging og omsetningsrestriksjoner. Fullmaktsbestemmelsene gjelder når i) riket er i krig eller krig truer, og ii) ved kriser eller katastrofer i fredstid. Om tiltak som fullmaktsbestemmelsene skal iverksettes, må likevel vurderes nærmere ut ifra den konkrete situasjonen.

Hva som menes med begrepet «krig», er ikke avklart i verken lovteksten eller forarbeidene. Det legges imidlertid til grunn i forarbeidene at kriser som ikke har internasjonale dimensjoner, ikke anses som omfattet av vilkåret om «krig», og utelukkende nasjonale kriser faller derfor utenfor. Vilkåret om «krig» vil heller ikke være oppfylt ved isolerte tilfeller av alminnelig terrorisme eller annen kriminalitet, humanitære katastrofer, naturkatastrofer, storulykker (for eksempel atomulykker) eller massetilstrømning av flyktninger mv. Loven åpner for at fullmaktene kan benyttes når krig «truer». Dette tilsier at det er rom for skjønn i vurderingen. Beslutningen tas av Kongen.

Ansvarsprinsippet

Helseberedskapsloven lovfester det alminnelige ansvarsprinsippet innenfor helse-, omsorgs- og sosialsektoren. Dette prinsippet er ofte formulert som at «den organisasjon som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinære hendelser på området». Prinsippet innebærer blant annet at de regionale helseforetakene, helseforetakene og kommunene i utgangspunktet beholder sine oppgaver og sitt ansvar i en unntakssituasjon. Ansvarsprinsippet gjelder kun for offentlige virksomheter.

Planlegging og krav til beredskapsforberedelser og beredskapsarbeid

Loven pålegger kommuner, fylkeskommuner, regionale helseforetak og staten til å utarbeide en beredskapsplan for helse- og omsorgstjenester eller sosialtjenester de tilbyr eller er ansvarlige for. For kommuner inkluderer dette også vannforsyning. Beredskapsplanen skal også dekke tjenester som private virksomheter tilbyr som en del av disse tjenestene, i henhold til lov eller avtale.

Beredskapsplanen kommunen utarbeider etter helseberedskapsloven, gjelder for helse- og omsorgstjenester. Dette skiller seg fra beredskapsplanen etter sivilbeskyttelsesloven, som skal være helhetlig og overordnet for alle sektorer og risikoområder i kommunen.

Omlegging, utvidelse eller flytting av virksomheten

Loven gir fullmakt til pålegg om å legge om driften, utvide eller flytte virksomheten i bestemte situasjoner. Etter lovens bestemmelser kan sentrale myndigheter pålegge virksomheter som omfattes av loven å blant annet gi nødvendig helse- og omsorgstjeneste uten hensyn til hvor disse bor eller oppholder seg, og å legge om driften, utvide driften eller flytte virksomheten.

Bestemmelsen innebærer at departementet har adgang til å pålegge vannverk å levere drikkevann uten hensyn til hvor disse befinner seg, eller levere drikkevann uten bruk av det ordinære distribusjonssystemet. Loven fastsetter også en fullmakt for arbeidsgiver til å pålegge tjenesteplikt for personell omfattet av loven.

Med begrepet virksomhet i denne forskriften forstås stat, kommune, fylkeskommune, regionalt helseforetak, helseforetak, Mattilsynet og vannverk. Virksomhetene skal utføre beredskapsplanlegging som gjør dem i stand til å tilby nødvendige tjenester under krig og ved kriser og katastrofer i samsvar med helseberedskapsloven.

Risiko- og sårbarhetsanalyse

Virksomhetene skal gjennom risiko- og sårbarhetsanalyse skaffe oversikt over hendelser som kan føre til ekstraordinære belastninger for virksomheten. Beredskapsplaner skal sikre en tilstrekkelig produksjon av tjenester ved mulige hendelser. Risiko- og sårbarhetsanalysen skal ta utgangspunkt i og tilpasses virksomhetens art og omfang. Risiko- og sårbarhetsanalysen skal alltid omfatte selve virksomheten, virksomhetens ansvarsområde og lokale forhold som virker inn på virksomhetens sårbarhet. Forutsetningene risiko- og sårbarhetsanalysen bygger på skal dokumenteres.

Forebyggende og skadebegrensende tiltak

Avdekket risiko og sårbarhet skal reduseres gjennom forebyggende og skadebegrensende tiltak. Beredskapsplaner skal sikre en tilstrekkelig produksjon av tjenester ved mulige hendelser knyttet til avdekket risiko og sårbarhet.

Ressursdisponering og omlegging av driften

Beredskapsplanene skal omfatte prosedyrer for ressursdisponering og omlegging av driften som sikrer nødvendig tjenesteytelse ved interne og eksterne hendelser. Dette gjelder hendelser som vesentlig redusere virksomhetens evne til å yte varer og tjenester, i tillegg til eksterne hendelser innebærer en ekstraordinær belastning på virksomheten. Slike hendelser kan kreve generell omstilling av den ordinære driften for å kunne øke kapasiteten.

Forskriften fastsetter en plikt for vannverk om å dimensjonere driften og sikre tilstrekkelig produksjon av drikkevann ved både interne og eksterne uønskede hendelser. Hva som anses som «tilstrekkelig produksjon» er ikke bestemt, og må derfor fremgå av sårbarhetsanalyser.

Samvirkeprinsippet gjelder også her ved at virksomhetene skal samordne sine beredskapsplaner i samsvar med lov om spesialisthelsetjenesten § 2-1b, folkehelseloven § 28 og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 5-2.

Tilsyn

Statsforvalteren fører tilsyn med at kommunen oppfyller pliktene sine etter forskriften.

Loven skal sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter setter i verk tiltak og samordner sin virksomhet i folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte. Loven skal legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid.

Kommunens ansvar for folkehelsearbeid

Folkehelseloven fastslår kommunens ansvar for folkehelsearbeid. Kommunen har et overordnet ansvar for befolkningens helse og skal fremme folkehelse, forebygge sykdom, skade og lidelse samt beskytte befolkningens helse. Dette gjelder innenfor de oppgavene og med de virkemidlene kommunen er tillagt, blant annet som samfunnsutvikler og lokal planmyndighet, innenfor forvaltning, drift og som eier av virksomhet og eiendom. Kommunen har en plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens helseutfordringer.

Kommunen har etter folkehelseloven et ansvar for å sikre at befolkningen har nødvendig tilgang til trygg og sikker vannforsyning ut fra et folkehelseperspektiv. Dette betyr blant annet at kommunen bør ha tilstrekkelig oversikt over vannforsyningen til personer som ikke er tilknyttet offentlige vannforsyningssystemer. Om nødvendig, skal kommunen iverksette tiltak for å sikre at disse får en forsvarlig vannforsyning.

Kommunen skal ha en nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorene som kan påvirke den. Dette inkluderer også oversikt over potensielle trusler mot folkehelsen. Basert på denne oversikten skal kommunen identifisere sine folkehelseutfordringer. I vurderingen av folkehelseutfordringer er det også et krav om å vurdere beredskapsmessige forhold. Dette kan for eksempel være industrivirksomheter med fare for kjemisk, biologisk eller radioaktiv forurensing, eller annen type risiko som kan true befolkningens helse. En oversikt over risikoforhold er sentral for kommunens beredskapsansvar, inkludert risiko- og sårbarhetsanalyse.

Beredskapsansvar

Folkehelseloven lovfester et beredskapsansvar for kommunen, fylkeskommunen, statsforvalteren, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Den 1. januar 2026 trådte revidert folkehelselov i kraft, og medførte visse endringer i beredskapsbestemmelser. I revidert folkehelselov vil kravet til nødvendige beredskapsforberedelser og beredskapstiltak flyttes og følge av bestemmelsene som angir de ulike aktørenes ansvar.

I revidert lov er det tilføyd en bestemmelse § 7 b om kommunens beredskapsansvar. Det følger av bestemmelsens første ledd at «kommunen har ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser og for tiltak i beredskapssituasjoner». Dette omfatter også kompenserende tiltak for å forebygge og begrense konsekvenser for befolkningens helse som følge av tiltak iverksatt for å håndtere beredskapssituasjonen. Formålet med den nye bestemmelsen er å tydeliggjøre folkehelselovens beredskapsbestemmelser og kommunens beredskapsansvar. Etter § 7b er beredskapsmessige vurderinger som del av kommunens oversiktsarbeid tydeliggjort ved at det tas inn i lovteksten at kommunen skal bygge sin oversikt på blant annet risikoforhold. Oversikten skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi. En drøfting av kommunens folkehelseutfordringer og hvordan kommunen kan møte disse, bør inngå i strategien.

Kommunen skal videre i sitt arbeid med kommuneplaner etter plan- og bygningsloven kapittel 11 fastsette mål, strategier, handlinger og prioriteringer for å møte kommunens folkehelseutfordringer. Ved revidert lov tilføyes krav til kompenserende tiltak for å forebygge og begrense konsekvenser for befolkningens helse som følge av tiltak iverksatt for å håndtere situasjonen. Formålet med kravet er å sikre at konsekvenser for befolkningens helse, særlig for sårbare grupper, vurderes i beredskapssituasjoner.

Kommunens beredskapsansvar etter folkehelseloven må ses i sammenheng med krav i annet regelverk. Folkehelseloven skal fungere som sikkerhetsnett i situasjoner hvor ansvar er uklart eller på annen måte er utilstrekkelig regulert i annet regelverk. Dersom beskyttelse av liv og helse ikke kan ivaretas av andre myndigheter på en forsvarlig måte, har kommunen uansett etter folkehelseloven ansvar for og virkemidler til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen.

Reglene gir plikter til hovedsakelig vannverkseier. En «vannverkseier» er etter forskriften «den eller de fysiske eller juridiske personene som har ansvaret for at kravene til vannforsyningssystemet etterleves». Drikkevann er i drikkevannsforskriften definert som «alle former for vann som enten ubehandlet eller etter behandling skal drikkes, brukes i matlaging, til andre husholdningsformål eller i næringsmiddelforetak der det stilles krav om bruk av drikkevann. Drikkevann er altså ikke bare det vannet som skal drikkes og brukes i matlaging, men også vannet som skal brukes til rengjøring, i toaletter og på arbeidsplasser. Vann som brukes i næringsmiddelforetak inngår i begrepet, dersom det i næringsmiddelhygieneforskriften er krav til drikkevannskvalitet på vannet.

Leveringssikkerhet

Når det gjelder vannforsyningsberedskap, er kravet til leveringssikkerhet i drikkevannsforskriften sentralt. Vannverkseier skal «sikre at vannforsyningssystemet er utstyrt og dimensjonert samt har driftsplaner og beredskapsplaner for å kunne levere tilstrekkelige mengder drikkevann til enhver tid».

Drikkevannsforskriftens har funksjonsbaserte bestemmelser. Dette betyr at forskriften ikke gir føringer for leveringsmetode. Det er dermed opp til vannverkseieren å sikre at tilstrekkelige mengder drikkevann blir levert til enhver tid.

Drikkevannsforskriften fastsetter en plikt for vannverkseier til å legge til rette for nødvann. Dette betyr at vannforsyningssystemet skal kunne levere nødvann til drikke og personlig hygiene uten å bruke det vanlige distribusjonssystemet.

Nødvann er vann til drikke og personlig hygiene som leveres uten å bruke distribusjonssystemet. Distribusjonssystemet er de tekniske anleggene som frakter drikkevannet fra vannbehandlingsanlegget til enten en enkeltvannforsyning, et internt fordelingsnett eller et tappepunkt som vannverkseieren er ansvarlig for. Behov for nødvann kan oppstå ved kriser eller katastrofer i fredstid eller i krig, samt i mindre dramatiske situasjoner. Nødvann er ikke ment å erstatte normal vannforsyning, men er en midlertidig metode for å opprettholde leveringssikkerheten når distribusjonssystemet ikke kan brukes. Nødvann skal være helsemessig trygt og skal oppfylle alle helsemessige krav slik de er regulert i drikkevannsforskriften.

Tilretteleggingsplikten innebærer at vannverkseieren må gjøre drikkevannet tilgjengelig for bruk i situasjoner som krever utdeling av nødvann. Eventuelt bruk av nødvann inngår dermed som en del av den totale leveringssikkerheten. Hvor langt tilretteleggingsplikten strekker seg, og de praktiske forholdene rundt levering av nødvann, reguleres ikke nærmere av drikkevannsforskriften. Vannverkseierens tilretteleggingsplikt må derfor ses i lys av kommunens ansvar for befolkningens helse og beredskapsplanlegging, der samordning er nødvendig. Kommunen skal påse at kommunens beredskapsplan er samordnet med relevante offentlige og private krise- og beredskapsplaner. Det endelige ansvaret for distribusjon av nødvann vil falle på kommunen. Vannverkseieren har samtidig et samvirkeansvar.

Vannverkseierens beredskapsplikt

Vannverkseierens plikt til å tilrettelegge for nødvann er tett knyttet til vannverkseierens beredskapsplikt. Etter drikkevannsforskriften skal vannverkseieren identifisere farer og sikre tiltak som forebygger, fjerner eller reduserer farene til et akseptabelt nivå.

Farekartleggingen og farehåndteringen skal danne grunnlag for beredskapsforberedelser og beredskapsplaner. Disse planene skal utarbeides i samsvar med helseberedskapsloven og forskrift om krav til beredskapsplanlegging. Vannverkseierens beredskapsplikt etter drikkevannsforskriften må altså ses i sammenheng med vannforsyning, som er en kritisk samfunnsfunksjon med beredskapsplikt etter helseberedskapsloven. Farekartleggingen og farehåndteringen som skal utarbeides etter drikkevannsforskrifte,. kommer i tillegg til ROS-analyse etter forskrift om krav til beredskapsplanlegging.

Sårbare abonnenter og kritiske samfunnsfunksjoner

En «sårbar abonnent» er, etter drikkevannsforskriften, en abonnent som «kjennetegnes ved stor risiko for sykdom eller alvorlige konsekvenser dersom det ikke leveres tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann».

Begrepet «kritisk samfunnsfunksjon» ble i NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst definert som de funksjonene som er nødvendige for å ivareta befolkningens og samfunnets grunnleggende behov. Grunnleggende behov ble igjen definert som «mat, vann, varme, trygghet og lignende».

Vannverkseier er ikke gitt føringer eller rettslige plikter til å prioritere sårbare abonnenter eller abonnenter med kritiske samfunnsfunksjoner i sin leveringsplikt eller beredskapsplanlegging etter drikkevannsforskriften. For kommunener en slik prioritering annerledes. Kommunen skal inkludere særlige utfordringer knyttet til opprettholdelse av kritiske samfunnsfunksjoner i sin helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyse etter forskrift om kommunal beredskapsplikt. Kommunen har i tillegg plikt til å inngå en samarbeidsavtale med det regionale helseforetaket i helseregionen, inkludert omforente beredskapsplaner. Kommunen skal omtale ivaretakelse av sårbare abonnenter eller samfunnskritiske funksjoner i planer for helseberedskap.

Kommunens plikter etter drikkevannsforskriften

Drikkevannsforskriften presiserer at kommunen skal ta drikkevannshensyn når den utarbeider arealdelen av kommuneplanen og reguleringsplaner, og når den gir tillatelser etter relevant regelverk. Dette er i samsvar med folkehelseloven kapittel 2. Videre skal kommunen i samarbeid med vannverkseieren vurdere behovet for restriksjoner for å beskytte råvannskilder og vanntilsigsområder. Dette gjelder også i forbindelse med planarbeid etter plan- og bygningsloven.

Drikkevannsforskriften presiserer at kommunen skal sørge for at drikkevannsforsyningen blir vurdert og fulgt opp. Dette skal gjøres i samsvar med sivilbeskyttelsesloven kapittel 5 og hensynet til samfunnssikkerhet gitt i plan- og bygningsloven.

Fylkeskommunens plikter etter drikkevannsforskriften

Drikkevannsforskriften presiserer at fylkeskommunen skal ta drikkevannshensyn når den utarbeider regionale planer, i samsvar med folkehelseloven kapittel 4. Videre skal fylkeskommunen, som vannregionmyndighet, sikre at drikkevannshensyn ivaretas i de regionale vannforvaltningsplanene etter vannforskriften.

Tilsyn

Mattilsynet fører tilsyn med vannverkets oppfyllelse av kravene i forskriften.

Kommunen kan etter lovens § 10 se bort ifra leveringsplikten ved nødvendig vedlikeholdsarbeid, men kun dersom stansen er kortvarig. Ved mer omfattende vedlikeholdsarbeid må kommunen sørge for å levere alternative vann- og avløpstjenester, selv om vedlikeholdet er nødvendig.

Kommunen er lokal planmyndighet og skal sørge for at hensynet til samfunnssikkerhet følges opp i planer etter plan- og bygningsloven.Loven konkretiserer hvilke oppgaver og hensyn som er sentrale i plansaker. Planer skal «fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier mv».

Samfunnssikkerhet skal forstås som følgende:

"Samfunnssikkerhet brukes i denne meldingen for å beskrive den evne samfunnet som sådan har til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende behov under ulike former for påkjenninger. Samfunnssikkerhetsbegrepet brukes bredt og dekker sikkerhet mot hele spekteret av utfordringer, fra begrensete, naturskapte hendelser, via større krisesituasjoner som representerer omfattende fare for liv, helse, miljø og materielle verdier, til sikkerhetsutfordringer som truer nasjonens selvstendighet eller eksistens."

Ved utarbeidelse av planer for utbygging skal planmyndigheten sørge for at risiko- og sårbarhetsanalyse gjennomføres for planområdet, eller selv foreta slik analyse. Analysen skal vise alle risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for om arealet er egnet til utbyggingsformål, og hvilke endringer som kan oppstå i disse forholdene på grunn av den planlagte utbyggingen. Områder med fare, risiko eller sårbarhet skal markeres i planen som en hensynssone. Planmyndigheten skal i arealplaner vedta slike bestemmelser om utbyggingen i sonen, inkludert forbud, som er nødvendig for å forhindre skade og tap.

Arealforvaltning- og planlegging er verktøy for å fremme samfunnssikkerhet. Risiko og sårbarhet kan stamme fra arealet slik det er, knyttet til for eksempel fare for flom, ras eller radonstråling. Risiko kan også oppstå som en følge av foreslått arealbruk. Hvis planområdet har fare, risiko eller sårbarhet, skal det merkes i planen. Oppgaven er å ha sikkerhet som et perspektiv og en oppgave både i den sektorovergripende samfunnsplanleggingen, og i arealplanleggingen.

Vanntilsigsområdene bør i størst mulig grad avsettes og beskyttes gjennom arealplanarbeidet etter plan- og bygningsloven. Kommunen har et ansvar for å ta drikkevannshensyn i arealplanleggingen. For de planer som omfattes av et særskilt krav til konsekvensutredning, vil risiko- og sårbarhetsanalysen som hovedregel inngå som en del av de utredninger som skal gjennomføres i denne sammenhengen. Mattilsynet er sektormyndighet for drikkevann og kan uttale seg eller komme med innsigelser hvis de mener drikkevannshensynet ikke er tilstrekkelig ivaretatt i planarbeidet.

Direktivet gjelder for tilbydere av samfunnsviktige tjenester innenfor samfunnssektorene energi, transport, helse, vannforsyning, bank, finansmarkedsinfrastruktur og digital infrastruktur. Digitalsikkerhetsloven skal styrke den digitale sikkerheten for å opprettholde tjenesten til samfunnsviktige virksomheter.

Loven krever at en tilbyder av samfunnsviktig tjeneste gjennomfører en risikovurdering av nettverks- og informasjonssystemer. Tilbyderen skal også iverksetter tekniske, fysiske, personellmessige og organisatoriske sikkerhetstiltak. Lovens bestemmelser om sikkerhetskrav er funksjonsbaserte og tar utgangspunkt i forsvarlighetsstandarden «forsvarlig sikkerhet». «Forsvarlig sikkerhet» er en rettslig standard som endrer seg over tid basert på utviklingen i markedet, teknologien og samfunnet. Dette kan variere fra tilbyder til tilbyder basert på risikovurderinger og det til enhver tid gjeldende trusselbilde. De beste sikkerhetstiltakene og løsningene vil variere over tid, slik at det jevnlig må foretas forsvarlighetsvurderinger ut fra kostnad og nytte (Veileder i digitalsikkerhetsloven og -forskriften (nsm.no) side 26). Videre stiller loven krav til varsling. Det nærmere innholdet av sikkerhets- og varslingskravene er fastsatt i forskrift om digital sikkerhet. Loven fastsetter regler om tilsyn og hjemmel for overtredelsesgebyr.

EU har vedtatt NIS2-direktivet, som erstatter NIS1-direktivet. Virkeområdet utvides ved at det er flere sektorer som anses som samfunnskritiske, og NIS2 innfører mer presiserte varslingskrav. NIS2 er også nært knyttet til direktiv (EU) 2022/5557 om kritiske enheters motstandsdyktighet (CER-direktivet). NIS2- og CER-direktivene vil styrke kravene og utvide virkeområdet.

Hvilke virksomheter som er å anse som «samfunnsviktige tjenester» etter loven følger av digitalsikkerhetsforskriften § 1. Vannforsyningssystemer som behandler minst 2000 m3 per døgn, og som er nevnt i drikkevannsforskriften § 3 bokstav k, er omfattet (digitalsikkerhetsforskriften § 1 nr. 23).

Forskriften stiller krav til styringssystem for sikkerhet, risikovurdering og risikohåndtering, organisatoriske sikkerhetstiltak, teknologiske sikkerhetstiltak, fysiske sikkerhetstiltak, sikkerhetstiltak for personell, hendelseshåndtering og beredskap, og oppfølgingsplikt.

En tilbyder skal

• etablere og vedlikeholde et styringssystem for sikkerhet som omfatter digital sikkerhet, jf. forskriftens § 6
• utarbeide, vedlikeholde og dokumentere risikovurderinger, som beskrevet i forskriftens § 7
• ha en plan for å håndtere risiko, med hjemmel i § 8. Risikotiltakene skal som et minimum ha som formål å bidra til sikker plattform, sikker drift og vedlikehold, samt sikker hendelseshåndtering og gjenoppretting.
• utarbeide skriftlige instrukser, rutiner og prosedyrer for digital sikkerhet. Tilbyderen skal. også ha ppdaterte tiltaksplaner, jf. forskriftens § 9
• iverksette teknologiske sikkerhetstiltak basert på risikovurderingen , med hjemmel i forskriftens § 10. Forskriften inneholder en liste over minimumstiltak.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet er det nasjonalteresponsmiljøet for håndtering av hendelser etter digitalsikkerhetsloven. Det ansvarlige departementet utpeker responsmiljøer i sektorene som kan bistå tilbyder eav en samfunnsviktige tjenester med å håndtere hendelser. Digitalsikkerhetsloven legger opp til en tilsynsmodell der myndigheter med sektoransvar fører tilsyn etter digitalsikkerhetsloven i den enkelte sektor. For drikkevannsforsyningen er Mattilsynet utpekt som sektormyndighet for digital sikkerhet (Veileder i digitalsikkerhetsloven og -forskriften (nsm.no) side 26).

Vannforskriften gir rammer for å fastsette miljømål som sikrer en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannressursene våre. Forskriften er basert på og gjennomfører direktiv 2000/60/EF (vanndirektivet). Direktivet fastlegger et rammeverk for en helhetlig og integrert forvaltning av vann i EU.

Vannforvaltningsplanene skal etter vannforskriften være et rammeverk for å fastsette konkrete miljømål for hver enkelt vannforekomst. Forvaltningen av vannregionen samordnes av den fylkeskommunen som er utpekt som vannregionmyndighet i forskriftens vedlegg I. Siden vannregionene avviker fra fylkesgrensene, kan en vannregion omfatte flere fylkeskommuner. Hovedoppgaven til vannregionmyndigheten er å koordinere arbeidet med å oppdatere og revidere eksisterende vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogram i samsvar med vannforskriften og nasjonale føringer. Vannregionmyndigheten skal legge til rette for at fastsettelsen av miljømålene i vannforvaltningsplanene og tilhørende tiltaksprogrammer skjer i samråd med relevante sektormyndigheter og berørte kommuner, og etter medvirkning fra alle berørte aktører i vannregionen. Det er de enkelte ansvarlige myndighetene og berørte kommunene som har ansvar for å gjennomføre tiltakene fastsatt i tiltaksprogrammet slik at miljømålene nås. Tiltaksprogrammet skal blant annet omfatte tiltak for å ivareta behov for og krav til drikkevann og annen vannforsyning, beskytte drikkevannskilder og redusere behovet for vannbehandling til drikkevannsformål. Fylkeskommunen skal som vannregionmyndighet sikre at drikkevannshensynet ivaretas i de regionale vannforvaltningsplanene etter vannforskriften.

Vannforskriften inneholder ingen hjemler for å kontrollere aktivitet, gjennomføre tiltak eller for å styre arealbruken som berører vannforekomster. Virkemidler for dette formålet finner vi i sektorlovgivningen og annen lovgivning, som i konsesjonslovgivningen og i plan- og bygningsloven.

Vannforvaltningsplanene skal vedtas som regionale planer etter plan- og bygningsloven av berørte fylkesting. Fylkeskommunen skal som vannregionmyndighet sikre at drikkevannshensynet ivaretas i de regionale vannforvaltningsplanene etter vannforskriften. Kommunene har en plikt til å hensynta vann i planleggingen etter plan- og bygningsloven. Vannforvaltningsplanene utgjør et selvstendig rettsgrunnlag for en plikt til å innlemme hensyn til vann i plansystemet etter plan- og bygningsloven.

Prop. 91 L (2009-2010)

Prop.90 L (2010-2011)

Prop. 82 L (2024-2025)

Prop. 64 L (2024-25)

Ot.prp.nr. 32

NOU 2023:17